NATO-mål med jugekors

NATO øker sine forsvarsbudsjetter mest på grunn av Putin, ikke Trump.

I forbindelse med NATOs toppmøte besøkte jeg Dagsnytt 18 i går. La meg utdype og dokumentere noen poenger jeg var innom der.

Kate Hansen Bundt i Atlanterhavskomiteen var opptatt av å kreditere Donald Trump for den store økningen i forsvarsutgiftene som de fleste NATO-land nå gjennomfører, og enda mer lover fremover. Dette har vi tidligere hørt fra Jens Stoltenberg, og i enda mer rosende ordelag fra NATOs nåværende generalsekretær Mark Rutte.

Jeg insisterer på at dette først og fremst handler om Vladimir Putin og hans krig mot Ukraina, som har skremt europeerne til innsats. NATOs tall viser at forsvarsutgiftene begynte å stige i 2015, etter okkupasjonen av Krym og den mer begrensende krigen i Øst-Ukraina fra 2014. Det er vanskelig å se noe markant trendskifte fra 2015-17 til 2018-21, Trumps første periode, med et år forsinkelse lagt inn, siden nye budsjetter tar tid. Men det er en enorm økning i 2023 og 2024, som nå fortsetter, etter storskalainvasjonen i mars 2022.

Fremover: Rutte slår kategorisk fast at 5-prosent-målet for 2035 ikke ville ha kommet dersom Kamala Harris var president nå. Det tror jeg er riktig, men jeg har to nyanseringer.

Målet kan vanskelig nås

For det første er ikke et mål ti år frem i tid særlig forpliktende. NATOs 2-prosentmål er ikke, som mange tror, fra 2014, men kom allerede i 2006, gjennom en enighet mellom NATOs forsvarsministre. Det tok 19 år å oppfylle, og det ville ikke ha skjedd uten Putins angrep på Ukraina. Nå er trykket bak en økning utvilsomt sterkere enn den gang, rett og slett fordi trusselbildet er et annet. Oppfølgingen vil også være tettere. På den annen side er ambisjonene også mye høyere. Å nå målet medfører mye hardere prioriteringer enn å gå fra om lag 1,4 til 2 prosent.

Det er riktignok en viss slingringsmonn i og med at 5-prosent-målet er delt i en «hard» del på 3,5 prosent, og en noe mer diffus tilleggsdel som omfatter andre sikkerhetstiltak, blant annet infrastruktur, der medlemslandene sikkert vil forsøke å omdefinere utgifter de uansett ville hatt inn i dette.

Men det er ingen tvil om at mange, kanskje de fleste landene som nå har forpliktet seg til 5 prosent, har gjort det med jugekors. For noen er til og med jugekorset godt synlig, slik som med Spania, Belgia og Slovakia, som åpent sier at de ikke tror de når målet. Noe annet ville trolig ha ført til den spanske regjeringens avgang, siden den er avhengig av NATO-motstanderne i venstrealliansen Sumar. Trump selv har, senest i forrige uke, gjort det klart at USA ikke er bundet av målet. Det gjelder bare de andre, fordi USA har betalt for mye over lang tid.

Den sterke økningen i forsvarsutgiftene de siste par årene vil fortsette i de aller fleste, kanskje alle, NATO-land. Planer er lagt og investeringsbeslutninger fattet, men for de færreste innebærer dette å nå 5 prosent. Hvor lenge og hvor sterkt oppbyggingen fortsetter avhenger av endringer i trusselbildet og andre politiske prioriteringer. Polen, de baltiske og nordiske landene og kanskje Tyskland har trolig både motivasjon og økonomisk handlingsrom til å nå målet, men knapt nok noen andre.

Målet må altså ses på som en aspirasjon, noe å strekke seg etter. Urealistiske mål er en del av Trump-pakken, som når han lover balanserte budsjetter og massiv reindustrialisering. I den forstand er det riktig at et så urealistisk mål ikke hadde vært satt uten ham, men det har lite å gjøre med hvor mye NATO-landene faktisk kommer til å bruke på forsvaret.

Trump bidrar noe

Likevel er det riktig at resten av NATO kommer til å bruke noe mer på forsvaret fremover enn dersom Trump ikke var valgt. Etter mitt skjønn er denne ekstraeffekten utover svaret på Putins trussel beskjeden. Ekstrasatsingen kommer av to grunner, og ingen av dem setter Trump i et godt lys.

Først: Europa er ikke i stand til å klare seg selv på kort sikt, og må derfor blidgjøre en Trump som ellers kan tenkes å forlate alliansen. USA må holdes inne, på kort og mellomlang sikt, med smiger, løfter og realiteter.

En direkte amerikansk utmeldelse er ikke sannsynlig, men dersom Trump faktisk skulle gå til det skritt, vil et klart flertall av republikanske velgere følge ham. Vi har nylig sett hvor mange av dem som skiftet standpunkt til Iran-angrepen da det var et faktum. Dette vil skremme de fleste republikanske senatorer til å adlyde, selv om mange av dem er sterkt NATO-vennlige. Det er derfor ingen grunn til å være beroliget av tidligere senatsvedtak om at Trump ikke kan melde USA ut.

Trump fortsetter å skape tvil om han vil komme sine allierte til unnsetning dersom de blir angrepet. De siste dagene har han vist til at forpliktelsene i NATO-traktatens paragraf 5 er et «definisjonsspørsmål». Han har rett i at traktatens ordlyd ikke krever at de allierte kommer militært til unnsetning. Dette har likevel vært underforstått, og en garanti land som Norge har trodd vi kunne stole på. Trump kommer trolig til å trekke en del amerikanske soldater ut av Europa, og vil øve mindre sammen med sine allierte.

Før Trump kunne europeerne kalkulere med at USA uansett ikke ville svikte dem. Nå må de holde Trump fornøyd, om enn med løfter der en del først skal virkeliggjøres lenge etter at Trump ikke lenger er president.

Den andre, beslektede grunnen, er at Europa på lenger sikt må være i stand til å klare seg selv, med bare begrenset støtte fra USA (eller kanskje ingen i det hele tatt). At Trump er valgt to ganger, gjør at det ikke er mulig å gå ut fra at USA og Europa ikke vil fortsette å gli fra hverandre.

Geopolitisk blir Europa mindre viktig, og USA har over lang tid sett mer mot Asia (Midt-Østen er vanskeligere å komme seg ut av enn mange hadde håpet, men USA er ikke lenger avhengig av olje derfra). Demografien i USA endrer seg også, der bindingene til Europa stadig svekkes. Jeg pleier å vise til at i 1960 kom tre av fire utenlandsfødte amerikanere fra Europa, mens andelen i 2021 var under 11 prosent. Ideologisk åpner det seg også for tiden et gap mellom det hovedsakelig demokratiske Europa og et stadig mer autoritært USA, selv om den siste utviklingen kan reverseres.

Les gjerne min bok fra 2023: Europa uten USA? Et utdrag om interesser og verdier er tidligere publisert her.