MAGAs forakt for Europa

Trump-administrasjonenes forakt for Europa er ikke «avslørt» av Signal-meldingene. Den er fundamental og burde være velkjent.

En del avisoppslag har en «smart» vinkling på Signal-skandalen, nemlig at det viktigste som meldingene viste var den forakten for Europa som visepresident Vance og forsvarsminister Hegseth delte. Nøkkelsetningen er den der Hegseth forsikrer Vance om at han deler visepresidentens forakt for europeernes snylting (free-loading). Det er patetisk, skriver Hegseth.

Selv om det ikke er bortkastet å minne om dette, er det langt fra noen nyhet. Trump gjentar stadig vekk at Europa har behandlet USA veldig dårlig, både ved å ha et overskudd på handelsbalansen og gjennom å bruke for lite på forsvaret. Ikke sier de takk heller, noe jeg skrev om her nylig.

Forakten for Europa er grunnleggende i Trump-administrasjonen, i den grad at den siste setningen i baksideteksten på min bok fra 2023 – Europa uten USA? lyder som følger:

«Men forholdet til USA trues minst like mye av at Trump og mange av hans landsmenn ikke lenger er villige til å forsvare det de mener er et bortskjemt og utakknemlig kontinent.»

Det kan være på sin plass å trekke frem noen avsnitt fra boken, som for øvrig kan bestilles fra meg.

**

Republikanerne ser en fiendtlig verden

Viljen til å engasjere seg kan også henge sammen med hva amerikanerne tror andre mener om dem, og her har vi en kobling til både antiamerikanisme og annen kritikk av USA, amerikanere og landets utenrikspolitikk. Gallups undersøkelser viser at mens tre av fire amerikanere trodde USA ble sett positivt rundt årtusenskiftet, falt dette til drøye halvparten da Irak-krigen startet, og har siden ligget omkring det nivået.[i] Det er en tydelig forskjell mellom de to partienes velgere. I 2023 svarte to av tre demokrater at verden så positivt på USA, mens bare en av fire republikanere gjorde det, og nesten en av tre mente verden var svært negativ.

Mange amerikanske eksperter og kommentatorer (og norske kommentatorer speiler ofte dette) legger etter min mening for liten vekt på hva meningsmålingene kan fortelle oss, og fremstiller opinionen som mer «seg selv nok» enn det er grunnlag for. Akademiske arbeider viser at ekspertene systematisk feiltolker dette.[ii] Det gjelder særlig mediekommentatorene. Ekspertene er enda sterkere tilhengere av et aktivt amerikansk engasjement enn folket. De undervurderer altså i hvilken grad folket er enig med dem selv. Det er riktignok sterkt ulike meninger når det kommer til spørsmålet om militær inngripen, særlig i land som ikke er eksplisitt omfattet av amerikanske sikkerhetsgarantier.

Selv om elitene tar feil om hva folket mener, kan det hende de har rett i at den sterke uttalte støtten til en aktiv rolle og NATO er ganske overfladisk, og lett kan snus. Det vil si at dersom særlig republikanske eliter fokuserer på kostnader og hjemlige problemer, så vil en stor del av opinionen følge etter. Som vi har sett tidligere i boken er den jevne amerikaner ikke så informert om, eller interessert i verden utenfor. På mange måter kan vi si at de under normale omstendigheter «outsourcer» dette til politikere og eksperter. [iii]

(…)

Felles interesser svekkes

USAs engasjement i Europa er både verdi- og interessebasert. Dersom vi legger snevre interesser til grunn, må de kostnadene engasjementet medfører, bidra til å styrke USAs sikkerhet, og mer generelt den liberale verdensorden som tjener USA.

Det er i dette lyset vi må se de øvrige NATO-alliertes aktiviteter utenfor alliansens eget området. Derfor var de aller fleste allierte med på USAs side i Afghanistan, og en del i Irak, riktignok med en begrenset innsats.[iv] Å bidra til den internasjonale orden, slik USA definerer den, er ment å gjøre regnestykket gunstigere for USA, og dermed øke viljen til fortsatt engasjement i Europa.[v]

I snever forstand er det vanskelig å se at Norge hadde vesentlige nasjonale interesser i Afghanistan. Når vi likevel «gikk inn sammen med våre allierte, og gikk ut sammen med dem», som Jens Stoltenberg gjerne uttrykte det, var det primært på grunn av Norges sikkerhet. Det er vår aller viktigste nasjonale interesse, og den er helt avhengig av et godt forhold til USA, og at de stiller opp for oss når vi trenger det.

Det er likevel begrenset hvor mye drahjelp USA kan få, siden Europas globale innflytelse har vært på jevn vei ned siden første verdenskrig.[vi] Afghanistan-krigen viste også at USA, særlig i starten av krigen, var lite interessert i europeisk hjelp.[vii]

Handelen over Atlanteren er fremdeles stor, selv om Asia og særlig Kina øker i betydning. Proteksjonistiske krefter er imidlertid på fremmarsj verden over, denne gangen særlig i form av satsing på å styrke enkelte næringer. Følelsen av felles økonomiske interesser kan derfor lett bli erstattet av rivalisering.

(…)

Cheese-eating surrender monkeys

Mens Europa i lang tid fremover vil trenge USA som alliansepartner, er det mindre opplagt at det motsatte er tilfelle. Europa trenger USA, men USA trenger ikke Europa. Da gjenstår verdifellesskapet, som både utviklingen i USA og gamle antiamerikanske strømninger undergraver.

Det sterke historiske og kulturelle båndet over Atlanteren har så langt holdt. Det er imidlertid grunn til å tro at det vil svekkes over tid. Europeisk politikk var lenge dominert av de som hadde opplevd andre verdenskrig eller ble voksne i etterkrigsårene, da USA var en uunnværlig garantist for sikkerheten. Nå er disse generasjonene døde eller ute av aktiv politikk, for å si det brutalt.

Andelen med europeiske aner er på vei ned i USA, mens de med røtter i Latin-Amerika og Asia øker sin andel. Dessuten er det nok slik at de som har kommet de siste tiårene har et mer aktivt forhold til disse røttene enn de som stammer fra en innvandringsbølge fra Europa som i hovedsak stoppet for 100 år siden. I 1960 stammet tre av fire utenlandsfødte i USA fra Europa. I 2021 var andelen under 11 prosent.

Mange amerikanere spør hvorfor de skal forsvare et Europa som forakter dem, samtidig som europeerne selv drar lite av lasset – både for sitt eget forsvar, og lar USA stå for globale kollektive goder som å holde handelsveiene åpne. Den amerikanske kritikken mot at europeerne er gratispassasjerer dreier seg også om en annen verdivurdering: Har europeerne det som skal til for å forsvare seg selv og sine allierte?

En ting er Europas manglende evne til å forsvare seg selv, slik Ukraina-krigen har satt søkelyset på. Bekymringen er gammel. President Eisenhower klaget i 1959 på at europeerne ikke ville erstatte amerikanske styrker i Europa med sine egne, og mente amerikanerne ble lurt. Homer Simpsons karakteristikk av franskmenn under Irak-krigen– cheese-eating surrender monkeys – ble ikke en varig del av amerikanernes vokabular, men slike følelser kan vekkes til live igjen.

Europa har også begrenset vilje til å være en sann alliert, altså være med på å forsvare USAs, eller Vestens samlede interesser. Det utløste derfor en debatt da den franske presidenten etter et statsbesøk i Kina i april 2023 advarte mot at Europa skulle bli dratt inn i kriser, primært rundt Taiwan, som ikke var «deres egne».[viii]

Trump truer verdifellesskapet

I bokens første del så vi på europeernes stereotype oppfatninger om USA og amerikanerne. Donald Trump virkeliggjør mange av de verste karikaturene: Han er pompøs og grenseløst skrytende. Han rakker ned på, og latterliggjør, alle som kritiserer ham. Han lyver, bedrar og bryter lover, men er likevel de kristenkonservatives favoritt. Han er rik, men gjennom arv og tvilsom forretningspraksis. Han er kunnskapsløs, og tilsynelatende stolt av det. Han har dårlig smak, og holder seg med trofékone nummer tre. Det verste er nok at han går til angrep på selve grunnlaget for verdifellesskapet med Europa – de demokratiske institusjonene.

En rekke målinger viser at antiamerikanismen og skepsisen til USA økte da George W. Bush ble gjenvalgt i 2004. Hvordan kunne de være så dumme – og gjenta dumheten når den burde være tydelig for alle? Det samme vil skje dersom Trump blir valgt igjen i 2024.[ix] Hva sier det om amerikanerne dersom de sender ham tilbake til Det hvite hus, istedenfor i fengsel? Trump brukte jo nesten alle midler, også udemokratiske, til å forsøke å klamre seg til makten etter sitt valgnederlag sist. Kan vi da snakke om et tilstrekkelig verdifellesskap med Europa, eller handler det da bare om felles interesser?

Det er tvilsomt om vi kan snakke om noen konsistent og gjennomtenkt Trump-doktrine i utenrikspolitikken, men han plasseres best i den jacksonianske tradisjonen, noe også Walter Russell Mead gjør.[x] Det handler utelukkende om amerikanske interesser, temmelig snevert definert. I moderne tid er erobring for erobringens egen skyld ansett som illegitimt i demokratiske samfunn, selv når fienden er diktatorisk. Trump styres av en særegen moral. Amerikansk egeninteresse får nærmest førsivilisatoriske utslag. Han har for eksempel vist til det gamle ordtaket om at «byttet tilhører seierherren.»[xi]

Som vi har sett tidligere har det vært en vanlig påstand fra antiamerikanere at USA gikk inn i Irak for å få kontroll over oljerikdommene der. Trump er enig, og har flere ganger klaget over at USA ikke bare «tok oljen» etter å ha avsatt Saddam.[xii] Det ville bare være å få kompensert noe av utgiftene USA har hatt til krigen, mener Trump. Han truet også med å ødelegge 52 kulturelle minnesmerker i Iran, noe som ville være en krigsforbrytelse og på linje med aktiviteten til IS-terroristene i Syria og Irak, og Taliban i Afghanistan.[xiii]

Det kan innvendes at NATO hele tiden har hatt medlemmer der det er naturlig å sette spørsmålstegn ved verdifellesskapet: Diktaturer i Portugal, Spania og Hellas frem til 1970-tallet, Polen og særlig Ungarn som har gått i mer autoritær retning de senere år. Tyrkia har i lange perioder vært, og er også i dag, i beste fall et imperfekt demokrati. Her har interesse-argumentet likevel vært nok til å holde dem på innsiden. Kan felles interesser være nok også i synet på USA? Jeg tviler på det, siden USA er selve grunnstenen i NATO, ikke et mer eller mindre perifert medlem.

---

[i] «Fewer Americans Want U.S. Taking Major Role in World Affairs.” Gallup, 3. mars 2023.

[ii] Thomas Gift & Jonathan Monten: «Who's Out of Touch? Media Misperception of Public Opinion on US Foreign Policy.” Foreign Policy Analysis, januar 2021. Denne studien er basert på to spørreundersøkelser fra 2018, der eksperter og allmennhetene blir stilt de samme spørsmålene, samt at ekspertene også blir spurt om hva de tror allmennheten svarer. Mens 70 prosent støttet aktivt amerikansk engasjement, trodde ekspertene at det bare var 50 prosent, og blant ekspertene innen media var anslaget 45 prosent.

[iii] Elizabeth N. Saunders: «War and the Inner Circle: Democratic Elites and the Politics of Using Force.” Security Studies, september 2015.

[iv] I Afghanistan dreide det seg også om NATOs paragraf 5 – et medlemsland var angrepet. De allierte tvilte ikke på at dette måtte innebære å fjerne et regime som ikke sto direkte bak, men hadde tillatt terroristene å operere fra sitt territorium.

[v] Brooks & Wohlforth, s. 115, 146.

[vi] Europa sliter både med økonomisk vekst og snart fallende befolkning. Våren 2023 hadde ledende medier flere artikler om dette. Economist viste 13. april 2023 til at USA gradvis hadde økt sin andel av BNP innen gruppen av verdens rikeste land, G7, fra 40 prosent i 1990 til 58 prosent i 2022. Noe av dette skyldes en høy dollarkurs i det siste, men også dersom kjøpekraftspariteter legges til grunn, var andelen økt fra 43 til 51 prosent. Gideon Rachman viste i en gjennomgang i Financial Times 19. juni 2023 at i 2008 var EUs økonomi 10 prosent større enn USAs. I 2022 var USA 25 prosent større. Wall Street Journal trakk 17. juli 2023 frem at kjøpekraftsjusterte lønninger har økt betydelig mindre i sentrale europeiske land fra 2008 til 2022, og til og med gått ned i Spania og Italia, mens de har hatt god vekst i USA.

[vii] Ivo H. Daalder: «The End of Atlanticism.» I Lindberg, s. 49.

[viii] “Does America Still Need Europe? Debating an ‘Asia First’ Approach», Foreign Affairs, 22. mai 2023. Selv om europeiske NATO-partnere spiller en birolle i Asia, og president Macron snakker om Taiwan-konflikten som noe som ikke angår Europa, betyr det ikke at europeerne er helt passive. I 2021 patruljerte skip fra NATO-allierte området ved 21 anledninger. Særlig Storbritannia, med sin kolonifortid, er aktive, og den nye AKUS-alliansen, som omfatter Storbritannia, USA, Australia og New Zealand styrker det britiske nærværet.

[ix] I boken Trump-sjokket (Dreyer, 2020) forsøkte jeg å forklare Trumps oppslutning. Det handler dypest sett om nostalgi, en lengsel tilbake til et idylisert bilde av etterkrigstidens USA, sammenfattet i slagordet Make America Great Again.

[x] Walter Russell Mead: “Donald Trump's Jacksonian Revolt.” Wall Street Journal, 13. november 2016.

[xi] “To the victor belong the spoils”, som angivelig skal stamme fra senator William F. Marcy i 1832.

[xii] Julian Borger: “Trump's plan to seize Iraq's oil: 'It's not stealing, we're reimbursing ourselves'.” The Guardian, 21. september 2016.

[xiii] Chris Cillizza: “Donald Trump’s deeply twisted idea of American exceptionalism.” CNN, 6. januar 2020.