Trumps viktigste bremsekloss: Finansmarkedene
Trumps trussel om handelskrig virker bare dersom den er troverdig. Og er den troverdig, reagerer finansmarkedene så negativt at Trump må slå kontra.
Mange av Trumps tilhengere foretrekker å se bort fra presidentene kjærlighetserklæring til tolltariffer, og ser trusselen om handelskrig som et spill, der Trump forsøker å presse frem fordeler for USA. Finansmarkedene har i høy grad delt dette synet, og ikke trodd at vesentlige tollsatser vil bli innført for andre enn Kina, og kanskje litt på stål og aluminium.
Men det ligger en iboende motsetning her: Dersom andre land ikke tror at Trump mener alvor, har de ikke incentiv til å gi mer enn symbolske innrømmelser. Det var dette som skjedde da Trump varslet 25 prosent toll på meksikanske og canadiske varer i starten av februar, og så satte dette på vent en måned. Derfor var Trump tvunget til å gå lenger denne gangen, og faktisk innføre tollsatsene på mandag. Trusselen har altså blitt troverdig. Men da reagerer finansmarkedene, gjennom et betydelig fall mandag og tirsdag på Wall Street.
Trump ønsker seg et eneveldig presidentembetet, og vi får i de neste ukene og månedene testet om domstolene vil stille seg i veien for ham, og om han i så fall vil akseptere det. (Jeg skrev langt om dette i Minerva i februar, for abonnenter). Men selv om han skulle klare å samle all politisk makt, er USA fremdeles en markedsøkonomi, og finansmarkedene har han ikke kontroll over.
Lutnick varsler kompromiss i dag
Når børsene nå har falt tilbake til det nivået de var på da han ble valgt i november, skaper det et dilemma. På den ene siden er Trumps instinkt å dra til enda mer, slik han gjorde da Canadas statsminister Justin Trudeau mandag varslet at landet ville gjengjelde Trumps handelstiltak. Da svarte Trump, som den skolegårdsbøllen han er, med å skulle gjengjelde gjengjeldelsen. USAs 25 prosent møtes med Canadas 25 prosent, som utløser nye 25 prosent fra USA osv. inntil økonomien ligger i grus.
Trump har fått med seg børsfallet. Vi vet at Trump ser økende aksjekurser som et bevis på egen suksess som president. Derfor kan han komme til å måtte slå (delvis) retrett. I går kveld gikk hans handelsminister Howard Lutnick på Fox Business og varslet at det allerede i dag ville komme et utspill der partene møtes et sted på midten. Dette førte til at markedene i Asia styrket seg, europeiske børser, også den norske, har tatt igjen en del av gårsdagens tap, og futuresmarkedene peker mot en viss oppgang på Wall Street i det jeg publiserer dette litt før 12.00.
Både Canada og Mexico har tatt høyde for at de er med i et forhandlingsspill. Canada innførte straffetoll med det samme bare for omkring 20 prosent av handelsvolumet. Resten skal tre i kraft om tre uker, noe som altså gir tid til forhandlinger og kompromiss. Mexico utsetter sine mottiltak til søndag, av samme grunn.
Dersom det faktisk blir et kompromiss denne gangen, får vi se hva det reelle innholdet blir – hva betyr egentlig «på midten»? Uansett er dette bare første runde i Trump-utløst uro i markedene fremover. Kina har allerede fått smake 10+10 prosent økning i tolltariffene. Den 12. mars innføres 25 prosent toll på all import av stål og aluminium til USA. Trump har varslet tollmurer mot Europa neste måned.
Fentanyl og innvandrere
Det kompliserer bildet at Trump bruker trusselen om handelskrig ikke bare for å oppnå handelspolitiske innrømmelser, men helt andre ting. I tilfellet Mexico og Canada handler det om sterkere innsats for å stoppe ulovlig innvandring og flyten av fentanyl. Det kommer en del ulovlige innvandrere via Canada, men svært lite fentanyl, mens Mexico er hovedkilden for begge.
La oss forestille oss at de to landene oppfyller alle Trumps drømmer på disse områdene. Fremdeles gjenstår hans hovedbegrunnelse for høye tolltariffer: De to har store handelsoverskudd med USA, og Trump ønsker å bruke toll til å skaffe penger i den amerikanske statskassen. Dersom de slipper unna denne gangen, venter det nye runder med trusler og av-og-på-handelskrig.
La meg avrunde med hvordan Trump ser på internasjonal handel i et mer overordnet perspektiv. Jeg klipper litt fra en lang artikkel hos Minerva fra oktober 2024 (for abonnenter).
Primitiv merkantilisme
Trumps proteksjonisme er en av hans dypeste overbevisninger, som han har uttrykt på ulike måter over flere tiår. Trump er en primitiv merkantilist, skriver den ledende økonomen Robert Barro. Det har vært færre merkantilister etter at økonomifaget mer eller mindre ble etablert med Adam Smith, og tilhengere av friere handel dominerer kraftig etter andre verdenskrig..
For merkantilisten er målet med internasjonal handel å eksportere. Handelsunderskudd er en vederstyggelighet, slik Trump ser det. De landene som USA selger mer til enn de kjøper, er venner. De som selger mer til USA, har jukset, og noe må gjøres.
Forbrukerne betaler tollen
Trump påstår at det er de utenlandske produsentene som betaler hele tollen, men her er det en selvmotsigelse: Dersom prisene på importvarer ikke øker, styrkes ikke konkurranseevnen til innenlandsk produksjon. Du får altså ikke den reindustrialiseringen av USA som Trump ønsker seg.
I teorien kan Trump ha rett, men en rekke studier av Trumps tolltariffer i første periode viser at nesten alt ble tatt ut i form av høyere priser i USA, noe ble båret av amerikanske mellomledd, mens de i liten grad eller ikke i det hele tatt førte til reduserte priser til kinesiske produsenter. To mye siterte studier av Amiti m.fl. og Fajgelbaum m. fl. konkluderte med at hele kostnaden ble båret av forbrukerne.
Kan ikke erstatte inntektsskatten
Trump har en rekke ganger lekt med tanken om å erstatte hele den føderale inntektsskatten med toll. Det henger ikke på greip. Han viser gjerne til at toll sto for en stor del av statens inntekter i eldre tider, og påstår, fullstendig feilaktig, at USA aldri hadde vært rikere enn på 1890-tallet. Trump glemmer at staten på den tiden var veldig liten, utgiftene utgjorde omkring 2 prosent av BNP. I dag ville det trengs en toll på 58 prosent for å erstatte inntektskatten, forutsatt at en slik tariff ikke reduserte importen i det hele tatt, noe som er helt urealistisk. Og denne ville altså i det alt vesentlige betales av amerikanske forbrukere.