Krig kan vinnes
Sri Lanka: Norske politikere forteller oss at den eneste veien til fred er forhandlinger. De tar feil.
Kona og jeg er på turistrundreise i Sri Lanka. Dette er det eneste stedet i verden der Erik Solheim (trolig) er den mest kjente nordmannen. Noen anser han som en skurk, som egentlig var på de tamilske tigrenes side, mens han forsøkte å forhandle frem en fredsløsning. Solheim arbeidet med en fredsavtale fra 2000, og en permanent våpenhvile ble undertegnet i 2002, men den var ikke stabil og krigen brøt ut igjen. Som utviklingsminister gjorde han et nytt forsøk i 2006. Alltid beskjedne Solheim omtalte innsatsen til hans team som «det viktigste norske engasjementet siden vikingtiden».
Vår sjåfør/guide, som faktisk også har vært sjåfør for Solheim, har en litt mykere tolkning. Nordmennene var naive. De skjønte ikke at de ble brukt av tigrene, alltid omtalt som «terroristene», som aldri hadde til hensikt å inngå noen avtale. Med slike motstandere finnes det bare en løsning: Å utrydde dem. Og det gjorde de, på brutalt vis, som også rammet mange sivile, i 2009, etter mer enn 25 år med borgerkrig.
De etniske, og andre, motsetninger her er ikke «løst», slikt tar veldig lang tid, gjerne århundrer, men nederlaget for Tigrene, som var både marxister og etnonasjonalister, var så totalt at det ikke er noen ny voldelig kamp i sikte.
Ingen seier over palestinerne og Iran
Alle kriger møter samme «analyse» fra norske myndigheter, uavhengig av om utenriksministeren kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre: Det finnes ingen militær løsning, bare forhandlinger, akkurat slik Solheim og hans team tenkte da de skulle løse en konflikt de trolig skjønte lite av. Det gjelder Gaza, det gjelder Iran og det gjelder Ukraina.
Etter angrepet 7. oktober 2023 deler de fleste israelere singalesernes analyse: Det finnes ingen forhandlingsløsning med Hamas, bare utradering. Jeg forstår dem godt. Derimot mener jeg de tar feil dersom de utvider dette til palestinerne generelt. En tostatsløsning virker nå utopisk. Men det gjør en fullstendig israelsk seier og dominans i all evighet også.
Iran er sterkt svekket nå, men de er ikke slått, og det er vanskelig å se at de kan bli det. Obama fikk til en atomavtale, som selv om Iran ikke fulgte den opp 100 prosent, etter min mening var et tolererbart utfall. Trump rev den i stykker, delvis inspirert av Netanyahu. Fremover vil det være permanent tvil om Iran er ute etter å skaffe seg bomben i hemmelighet, slik mistankene ble rettet mot Saddams Irak. Full visshet får vi ikke uten bakkeinvasjon, regimeskifte og okkupasjon i en periode. Det er ingen villige til.
Men jeg forstår at Israel etter at Iran-allierte Hamas angrep, ikke ser det på samme måte. For dem er ikke bare atombomben, men konvensjonelle raketter en utålelig trussel. Derfor har de siden den gang med stor fremgang slått til mot Irans allierte og til slutt Iran. Men de kan altså ikke vinne en klar seier over Iran til akseptable kostnader, både for dem selv og for det iranske folket. De må nøye seg med en mellomløsning, der de avskrekker fremtidige angrep, uten noen garanti.
Ukraina kan vinne
Defaitister av mange slag har helt siden Russland angrep for fullt i 2022 preket av Ukraina ikke kan vinne. Jeg er uenig. Ukrainas definisjon av seier er ikke et regimeskifte i Russland, eller å erobre territorium, men å vinne tilbake hele sitt eget land. Med mulig unntak for Krym, ville det vært mulig med full støtte fra Vesten. Men i starten var støtten fra både Europa og USA nølende. Ukraina måtte slåss med en hånd på ryggen. Nå har Europa trappet opp, mens Trump har sviktet.
Målet har hele tiden vært at Ukraina ikke skal tape. Det må bety en lang krig med store tap, både av soldater og sivile. Det er ingen vilje til å sette Ukraina i stand til å vinne. Så er det et faglig spørsmål om dette faktisk er mulig. Jeg skal ikke påberope meg at jeg kan være sikker på det. Det jeg er sikker på er at det er galt å avskrive muligheten.
Flere militære løsninger enn stabile fredsavtaler
Hva sier historien om militære løsninger? Det er åpenbart at kriger kan vinnes. Andre verdenskrig er et godt eksempel. Både Tyskland og Japan led totalt nederlag – full kapitulasjon, ikke noe fremforhandlet kompromiss. Deres totalitære regimer ble erstattet med stabile demokratier i land som aldri hadde hatt det.
Tim Sweijs and Mattia Bertolini ved The Hague Centre for Strategic Studies så like etter utbruddet av Ukraina-krigen på alle kriger mellom land mellom 1946 og 2005. Av 63 kriger endte 21 prosent med en klar seierherre. Det er faktisk noe mer enn de 16 prosentene som endte med en fredsavtale. Annen forskning viser dessuten at nesten fire av ti fredsavtaler mellom 1975 og 2018 brøt sammen. (Her er også borgerkriger med). 30 prosent av krigene endte med våpenhvile. Det kan bety så mangt – at krigen snart kan blusse opp igjen, eller at det faktisk oppstår en slags stabilitet, selv om de underliggende grunnene til krigen ikke er løst. Resten av krigene fikk ikke noe klart utfall, altså ingen klar vinner eller avtale. En nyere oppdatering viser at 30 prosent av mellomstatlige kriger i dette århundret endte med en klar seierherre.
Vi ser altså at selv om bare et mindretall av krigene ender med en klar seierherre, er det færre som ender med en stabil fredsavtale. Mange kriger forblir i en mellomposisjon. Tamiltigrenes nederlag er vanligere enn den stabile freden Solheim søkte.
Fredsavtaler med Putin er ustabile
Trump har presset på for en våpenhvile og deretter en fredsavtale i Ukraina. Det kan fort bli en ren papiravtale som har ett eneste reelt, kortsiktig formål: Å skaffe Trump fredsprisen. Mange europeere peker på at en avtale enten vil måtte inngås på de premissene Putin setter opp, som i realiteten betyr at Ukraina har tapt krigen, eller at den blir så skjør at Putin vil angripe igjen etter en pustepause. Solheim fikk sin våpenhvile – til ingen nytte.
Forskningen bekrefter det vi intuitivt skjønner: At sjansen for at Ukraina skal vinne, eller oppnå en akseptabel fredsløsning øker dersom kostnadene for Russland øker. Trump har ikke villet bidra til dette. Han drømmer om å kjøpe mineraler fra Russland isteden. Nå har han nettopp signalisert at USA igjen vil levere våpen til Ukraina. Han kan ombestemme seg neste uke.
Ukraina kunne vunnet. Trumps fascinasjon for Putin gjør det nesten umulig. Europa må hjelpe dem til å fortsette krigen, til høye kostnader, mest for dem, men også for oss.
For dem som måtte være interessert i slikt, poster jeg regelmessig kortere inntrykk fra Sri Lanka-turen på Facebook.