Hvordan Irak-krigen brøt ut

Etter nattens amerikanske angrep på Iran kan det være nyttig med en oppfriskning av hvordan Irak-krigen startet.

For drøye 22 år siden gikk president George W. Bush til angrep på Irak. Hovedbegrunnelsen var redselen for at landet hadde, eller ville få masseødeleggelsesvåpen, og var en destabiliserende faktor i regionen. For noen av oss var også menneskerettigheter og humanitære hensyn en viktig faktor.

Det er åpenbart likheter til dagens situasjon. Det er, i alle fall så langt, også store forskjeller. Trump-administrasjonen ønsker en kort og avgrenset krig, uten bakkestyrker, og har ingen ambisjoner om et regimeskifte. Men som Irak-krigen viste, kan kriger utvikle seg annerledes enn intensjonen.

Jeg skal ikke gå inn i hvorvidt Israels og USAs angrep er godt nok begrunnet eller ikke. Det er mulig det kommer en slik analyse neste uke. Men jeg tror det kan være noe å lære av Irak-krigen, og republiserer derfor det relevante kapitlet fra min bok Europa uten USA fra 2023. Legg merke til at det finnes mye utdypende stoff i fotnotene.

**

Irak

Noen så på USA som en bølle allerede før president George W. Bush ga ordren til å angripe al-Qaidas beskyttere i Afghanistan, og senere Saddam Hussains Irak. Likevel er det ingen tvil om at denne bruken av USAs makt skapte sterke reaksjoner, og noen av dem faller inn under betegnelsen antiamerikanisme. Krigen utløste en flom av artikler om «hvorfor de hater oss», og en rekke bøker med antiamerikanisme som tema.

Også i dag, tyve år etter, preger Irak-krigen vårt bilde av USA, og særlig hvordan vi ser på landets militærmakt. Derfor fortjener denne krigen sitt eget kapittel. Ambisjonen er ikke å belyse alle aspekter ved den, men å se nærmere på USAs motiver. Det betyr selvsagt ikke at motivene er det eneste som betyr noe når vi skal vurdere om en politikk er klok, riktig eller moralsk. Den må også dømmes på hvilke virkemidler som anvendes, og på politikkens konsekvenser.[1]

I denne gjennomgangen baserer jeg meg i stor grad på Melvyn P. Lefflers bok Confronting Saddam Hussein. George W. Bush and the Invasion of Iraq. Lefflers gjennomgang av opptakten til krigen er det mest omfattende faglige arbeidet så langt, og vil stå som et sentralt referanseverk i mange år fremover. Han har studert alle tilgjengelige dokumenter – mye er fremdeles hemmeligstemplet – og intervjuet en rekke sentrale aktører.

Saddam på 1990-tallet

Da George W. Bush ga ordre til angrepet som startet i mars 2003, skyldtes det ikke bare terroraksjonene halvannet år tidligere, men må ses i lys av USAs politikk overfor Irak siden den første Gulf-krigen i 1991. Hans far George H.W. Bush nøyde seg den gang med å knuse Iraks styrker og jage dem ut av Kuwait. Noen ivret for å «gjøre seg ferdig», mens andre ville ikke gripe for mye inn i maktbalansen, og var redd for at et sjia-regime i Irak ville tjene Iran.[2] De tok nok også mer høyde for at en okkupasjon av Irak, og hva det innebar i etterkant, ga helt andre utfordringer enn å frigjøre en liten nabostat fra en okkupant.

Dilemmaene ble raskt tydelig. Bush den eldre gikk inn i Kuwait for å gjenopprette maktbalansen i regionen, også til USA egen fordel. Hensynet til demokrati og menneskerettigheter var ikke en del av grunnlaget. Straks etter at krigen var over, forsøkte undertrykte minoriteter – sjiaer særlig i sør og kurdere i nord, å benytte Saddams nederlag til å kaste av seg åket.[3] Det førte til forsterket undertrykkelse, og det gikk virkelig hardt for seg.[4]

Denne undertrykkelsen bidro til sterke internasjonale sanksjoner mot Saddam-regimet, forankret i FN-vedtak. USA og Storbritannia (samt Frankrike frem til 1996) håndhevet en flyforbudssone for å beskytte kurdiske områder i nord som rent faktisk hadde løsrevet seg, og sjiaer i sør. Disse landene bombet i 1996 militære installasjoner i sør som et svar på at Saddams styrker satte i gang en offensiv i kurdiske områder.[5]

I desember 1998 ga Clintons sikkerhetsrådgiver Sandy Berger en tale der han konkluderte med at det på et eller annet tidspunkt ville være nødvendig å gå fra oppdemming av Saddam til regimeskifte, om nødvendig med makt.[6] Senere samme måned ga Bill Clinton ordre til bombing av mistenkte produksjonssteder for kjemiske våpen og andre militære mål, noe som ble utført sammen med det britiske flyvåpenet (Operation Desert Fox). Aksjonen skjedde uten autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd, siden Kina, Russland og Frankrike motsatte seg den. Som svar på angrepet kastet Saddam ut FNs våpeninspektører.

FNs sanksjonsregime (1990-2003) gikk ut over sivilbefolkningen, uten å rokke ved Saddams makt eller få ham til å endre kurs. Hvorvidt sanksjonene faktisk førte til vesentlig økt dødelighet er usikkert. Saddams regime forfalsket data som skulle vise at barnedødeligheten ble fordoblet, noe som ville bety omkring 500.000 døde, et tall mye brukt i Vesten på den tiden, og spredd ikke minst av UNICEF.[7] Saddams løgner om dette ble en sentral del av Osama bin Ladens anklageskrift mot Vesten og begrunnelse for hans terror.[8] I dag anses disse tallene som sterkt overdrevne.[9] Etterdønningen av Kuwait-krigen førte riktignok til økt barnedødelighet i 1991, men det er lite som tyder på at sanksjonene hadde særlig dødelig effekt.

Det ble etter hvert klart både i Washington og blant USAs allierte at sanksjonsregimet ikke virket og ikke kunne forsvares over tid. Flyene som ble brukt for å sikre flyforbudssonen ble dessuten i økende grad et mål for Saddams luftvern. Man nærmet seg et veiskille – trappe opp eller trappe ned.

Betydningen av 11. september

Det var ingen forbindelse mellom terroristene som angrep USA i 2001 og Saddam Husseins regime.[10] Bush og hans administrasjon påberopte seg heller ikke dette. Terroren fikk likevel betydning for synet på Saddams regime. Sommeren 2001 hadde det kommet mange etterretningsrapporter om at et angrep på USA var på vei, men disse ble ikke i tilstrekkelig grad tatt på alvor. Bush sverget på at samme feilen ikke skulle gjenta seg.

Derfor måtte USA komme i forkant og bekjempe terroristene før de slo til. Bush var også svært bekymret for at de neste gang skulle ha tilgang til masseødeleggelsesvåpen. Denne bekymringen ble ikke mindre av at det like etter de store terroraksjonene dukket opp brev med miltbrannbakterier (anthrax) som drepte enkelte amerikanere. Gift ble funnet både i Det hvite hus og senatet.[11]

Irak var ett av regimene som støttet terror, i hovedsak begrenset til palestinernes kamp mot Israel.[12] Det hjalp ikke akkurat på stemningen i USA at irakisk TV feiret terrorangrepet i 2001 med å spille av sangen «Ned med Amerika».

Våren 2002 ble amerikansk etterretning oppmerksom på at en al-Qaida-tilknyttet terrorist, Abu Musab al-Zarqawi, opererte i den kurdiske delen av Irak, riktignok i et område utenfor Saddams kontroll.[13] Der samarbeidet han med Mulla Krekars gruppe Ansar al-Islam. Zarqawi var også observert i Bagdad. Det ble aldri påvist noen direkte forbindelse med Saddams regime, men amerikanerne ble særlig bekymret da de oppdaget at Zarqawi eksperimenterte med utvikling av biologiske våpen i Nord-Irak.[14] Saddam hadde vist, både i krigen mot Iran og mot kurdere i eget land, at han hadde hatt, og var villig til å bruke, kjemiske våpen.[15]

Frykten for masseødeleggelsesvåpen

Saddam hadde ikke atomvåpen, men amerikanerne mistenkte at han hadde et program, som kunne gi ham tilgang på slike våpen i løpet av fem til syv år.[16] Dette var altså ingen overhengende fare. Biologiske og særlig kjemiske våpen kunne være et langt mer akutt problem. Ikke bare amerikansk etterretning, men også tilsvarende tjenester blant europeiske allierte, mente at Saddam hadde aktive programmer[17] for kjemiske og biologiske våpen, selv om det var usikkerhet om han rent faktisk hadde operative våpen. National Intelligence Estimate som ble lagt frem i oktober 2002 slo imidlertid fast at dette var tilfellet.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans nestkommanderende Paul Wolfowitz mente at Irak burde angripes straks etter 11. september, men de sto alene. Heller ikke de forestilte seg en massiv invasjon, snarere en begrenset operasjon der Saddam skulle styrtes ved hjelp av irakisk opposisjon.[18] Etter at Taliban ble fjernet fra makten i Afghanistan i november 2001, ble fokus gradvis flyttet til Irak.

Bush valgte først diplomatisk press, i økende grad støttet opp av militær oppbygging, for å få fjernet masseødeleggelsesvåpnene. Den britiske statsministeren Tony Blair bidro til at angrepet stadig ble utsatt til fordel for diplomati. Leffler mener at Bush selv var ambivalent, og aldri helt klart å bestemme seg: Var det nok at inspeksjoner kunne avsløre og stenge ned våpenprogrammene, eller måtte Saddam vekk uansett, for å være på den sikre siden?[19]

Som kjent ble det ikke funnet kjemiske eller biologiske våpen i Irak etter Saddams fall, og heller ikke noe operativt program for å produsere slike.[20] Hvordan kunne etterretningstjenestene ta så feil? Den vulgære varianten av dette er at det hele var en løgn: «Bush/Blair died, people died!», som det het på demonstrantenes plakater. Eller som USA-professor Ole Moen sa til A-magasinet i 2008[21]: Amerikanske myndigheter visste at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen. De granskningene som er foretatt senere, for eksempel av Iraq Study Group, underbygger ikke dette.[22]

Alt tyder på at ikke bare Bush og Blair, men også de fleste i Bush-administrasjonen, genuint trodde at våpenprogrammene fantes. Det hadde deres beste fagfolk fortalte dem. Den ledende utenrikspolitiske analytikeren Richard Haass, den gang i utenriksdepartementet, oppsummerer med at det aldri var noen som dro ham til side for privat å formidle at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen.[23]

Leffler og andre peker på to problemer. Bush skulle ha gravd grundigere i hvor sikker denne etterretningen egentlig var. De manglende forbeholdene i konklusjonene sto ikke i forhold til den underliggende etterretningen. De var spekulasjoner, ikke basert på harde bevis.[24] En mulighet er at etterretningstjenestene tolket sine overordnedes ønsker, og hellet mot å konkludere slik de trodde disse ønsket. Usikkerheten ble tonet ned for hvert trinn informasjonen fløt oppover i systemet, inntil den var eliminert da den nådde Bush.

Saddam spilte ikke på lag

Saddam bidro også til å skape et feilaktig inntrykk. Leffler og mange andre analytikere peker på at han av hensyn til sine regionale rivaler, særlig Iran, ikke ville fremstå som svak.[25] Han fortalte Egypts president Hosni Mubarak at han hadde slike våpen, og ville bruke dem mot amerikanerne.[26] Trusselen måtte også gjøres troverdig for kurdere og sjiaer i eget land som kunne tenkes å gjøre opprør igjen.

Også hans egne medarbeidere ble ledet til å tro at han hadde slike våpen. Duelfer-rapporten, som i etterkant gjennomgikk spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen, konkluderte med at knapt noen i ledelsen i Irak trodde at Saddam hadde oppgitt slike våpen for evig.[27] I dette lå både et ønske om å bevare usikkerhet omkring hva slags våpen han faktisk hadde[28], og å ikke bli sett på som ettergivende for amerikansk press. Saddams motvilje mot å samarbeide hang også samme med at han så på USA som svakt og uten vilje til å ta store tap.[29] Derfor trodde han ikke at de ville angripe.[30]

Målfrid Braut-Hegghammer leder Oslo Nuclear Project. Hun avviser at Saddams primære motivasjon var å skape usikkerhet om hvorvidt han hadde våpen eller ikke.[31] Da FN gjennom et enstemmig vedtak forlangte nye inspeksjoner i 2002, var samarbeidet halvhjertet, noe blant annet svenske Hans Blix, som ledet disse inspeksjonene, klaget over ved en rekke anledninger.[32] Dette kan ifølge Braut-Hegghammer forklares gjennom det hun kaller «jukserens dilemma». Regimet hadde løyet så mye om sine tidligere våpenprogrammer og forsøkene på å tildekke dem, at dersom de nå fortalte sannheten, ville det kunne svekke deres sak. Hvorfor skulle FN og andre tro på dem nå? Dette skapte usikkerhet nedover i systemet om hvor mye de var tjent med å avsløre.

Uansett er det en rimelig konklusjon at Bush-administrasjonen feiltolket det som kunne være en underliggende, mer langsiktig trussel, som noe som måtte håndteres raskt.[33] Krigen var en «war of choice», ikke en «war of necessity”.[34] Men det var ikke noe “rush to war”, slik mange påstår. Det tok tross alt 18 måneder fra terrorangrepet til krigen startet, og mye krefter ble lagt i det diplomatiske arbeidet.

Masseødeleggelsesvåpen og maktbalanse

Vi har tidligere vist til de ulike utenrikspolitiske skolene. Det er svært vanlig å fremstille Irak-krigen som motivert av wilsoniansk idealisme i kombinasjon med neokonservativt ønske om å utbre den amerikanske verdensorden. I dette ligger også argumentene for humanitær intervensjon for å fjerne et morderisk regime. Som vi senere skal se var det mange utenfor Bush-administrasjonen som la tung vekt på dette. For de faktiske beslutningstakerne dreide det seg om noe annet.

For de aller fleste av dem var trusselen fra masseødeleggelsesvåpen helt sentral, i kombinasjon med Iraks regionale rolle som trussel mot sine naboer. Saddam hadde allerede angrepet Iran og Kuwait. Dette er motiver som passer utmerket inn i en realistisk forståelse. Sentrale aktører som visepresident Cheney og forsvarsminister Rumsfeld er da også realister, ikke wilsonianere eller neokonservative.[35] Også sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice regnet seg til denne skolen.[36]

Handlet det om oljen?

En vanlig påstand blant motstandere av krigen var at USAs satte den i gang for å kontroll med oljen. Professor Ole Moen sa det direkte i et intervju med A-magasinet 25. januar 2008: «Krigen ble startet for å få kontroll med landets oljekilder og trygge Israels sikkerhet.» I sin mest vulgære form, uttrykt av Johan Galtung i Aftenposten 14. februar 2003 og senere gjentatt av Donald Trump – som var for dette – dreier det seg om å stjele oljen. Dette var aldri et motiv. Det betyr ikke at oljen var helt uten betydning for beslutningen.

En av Norges fremste eksperter på området, Dag Harald Claes, snakket med VG noen dager før krigen brøt ut, og avviste at dette var hovedgrunnen.[37] Claes utdypet sitt syn i et kapittel i boken Spillet om Irak.[38] Han skilte mellom tre oljerelaterte interesser – forsyningssikkerhet, industrielle interesser og prisnivå.

USA, som den gang var en stor oljeimportør fra området, hadde åpenbart interesse av at Irak ikke fikk kontroll over hele den oljeproduserende regionen, først og fremst Saudi-Arabia og Iran, da de på denne måten kunne true forsyningen til USA og landets allierte. Dette handlet altså ikke om irakisk olje, men å hindre videre irakisk ekspansjon. Claes peker på at USAs avhengighet av området for sin import ble redusert i årene før Irak-krigen, slik at dette motivet ikke kan forklare hvorfor krigen ble startet i 2003, og ikke før, eller fortsatt i 1991.

Claes noterte at selv om amerikanske selskaper hadde interesse av det irakiske markedet, var USAs interesser som sådan beskjedne. Dersom amerikanske selskaper tok over oljeindustrien der, ville det bidra lite til amerikanske skatteinntekter, økonomisk vekst og sysselsetting.

I etterkant av krigen har Irak hatt behov for utenlandske investorer, men amerikanske er ikke favorisert, og ble det heller ikke under amerikanske okkupasjonsmyndigheter. Store amerikanske selskaper som Exxon er aktive i landet, men europeiske (inkludert russiske Lukoil) og asiatiske er større.[39] Konsesjons- og skatteregimet innebærer at betydelige deler av profitten havner i den irakiske statskassen.

Handlet det så om å holde prisen stabil? For det første var det klart på forhånd at krigen og okkupasjonen i en periode ville øke oljeprisene i verdensmarkedet betydelig, til stor kostnad også for USA. For det andre brukte USA før krigen sanksjoner mot Irak som reduserte deres oljeproduksjon, akkurat som de i lang tid senere har gjort mot Iran. Dersom moderate og stabile priser var hovedmotivet, burde USA snarere ha ført en mer vennligsinnet politikk overfor disse landene, slik at de kunne øke sin eksport.

Claes peker på at Iraks produksjonskapasitet uansett var for liten til å redusere oljeprisene vesentlig. En for lav pris ville dessuten destabilisere USAs viktigste allierte i området, Saudi-Arabia, og derfor ikke være i USAs interesse. Med påregnelige kostnader ved krig og okkupasjon, var det ikke økonomisk rasjonelt for USA å gå til krig på grunn av oljen. Kostnadene kom tidlig, mens eventuelle gevinster først ville ligge langt frem i tid, konkluderte Claes.

Utbre demokratiet

I etterkant har det festet seg et inntrykk av at krigen ble startet for å utbre demokrati i den arabiske verden. Det skyldes delvis argumentasjonen til humanitære intervensjonister som støttet den, men også at Bush etter at Saddam ble nedkjempet la økende vekt på dette.[43] Da Bush holdt sin tiltredelsestale etter gjenvalget i 2004, sa han at begivenhetene hadde vist at frihetens overlevelse i USA var avhengig av suksessen til friheten i andre land.[44]

Demokratiutbredelse ble både en etterrasjonalisering etter at masseødeleggelsesvåpen ikke ble funnet, og en begrunnelse for at USA måtte stå i landet og bygge en ny stat etter at Saddam var borte.[45] Men som begrunnelse for angrepet i 2003 hadde det ingen vekt hos de fleste i Bushs krets, og en underordnet rolle for de øvrige.

Krigen mot terror, og i forlengelsen av den Irak-krigen, handlet som vi har sett også om sjokket fra 11. september. Som med Wilsons ambisjon om å gjøre «verden trygg for demokratiet» handlet det først og fremst om å beskyttes demokratiet der det var, ikke å utbre det.[46]

Det fantes neokonservative som tok Wilson et skritt videre: USAs måte å leve på beskyttes best ved at flere land blir demokratiske. Derfor er demokratiutbredelse i USAs interesse. Robert Kagan og William Kristol skrev at å frigjøre iraksk folk fra Saddams diktatur i seg selv ville være tilstrekkelig grunn til krigen.[47] Deres allierte Charles Krauthammer ville anvende USAs militære styrke til å sikre USAs interesser og demokratiutbredelse samtidig. Demokrati var både virkemidlet og målet.[48]

Men denne tilnærmingen var ikke synet til de neokonservative i Bush-administrasjonens innerste krets, der de fremste var viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og statssekretær Douglas Feith i samme departement. Leffler fant ingen slike ideologiske eller idealistiske begrunnelser verken i offentlige uttalelser eller interne notater hos de to høsten 2001. For Wolfowitz handlet det om nasjonal og internasjonal sikkerhet, ikke om demokratibygging.[49] Feith argumenterte eksplisitt mot ideen om at bruk av amerikansk militærmakt for å styre Saddam kunne ha positive ringvirkninger i regionen.[50]

Den i regjeringen som av og til uttrykte ønske om å utbre demokrati og frihet var Bush selv. Han var opptatt av Saddams brutalitet mot sitt eget folk, men også Bush la mest vekt på de realpolitiske argumentene, mener Leffler. Demokrati var riktignok en positiv bonus dersom han likevel bestemte seg for å bruke makt for å fjerne den eksterne trusselen fra Saddam.[51]

Da USA gikk til FNs sikkerhetsråd for først å presse gjennom nye inspeksjoner, noe de fikk alle med på, og deretter for å autorisere et angrep, som de ikke fikk medhold i, var det masseødeleggelsesvåpen som sto i sentrum.[52] Demokrati og frihet ble nevnt, men sto ikke sentralt. Det kan riktignok tolkes som et taktisk trekk, siden USA visste at de aldri kunne få Kina og Russland med på et slikt grunnlag.

Humanitær intervensjon

For mange som støttet Irak-krigen, og jeg var en av dem, var hovedgrunnen humanitær. Vi har tidligere sett hvordan dette hensynet har svingt i innflytelse de siste tiårene. Det handlet om å redde Iraks folk, ikke minst kurdere og nord og sjiaer i sør, fra Saddam-regimets grusomme undertrykkelse.[53] Den kanskje fremste talsmannen for dette var den franske sosialisten og stifteren av Leger Uten Grenser, Bernhard Kouchner.[54]

I desember 2002 dro han til Kurdistan og spurte alle han møtte. Han dro til Iran og snakket med sjiaer i eksil der, siden han ikke kom inn i Saddam-kontrollerte deler av Irak. Svaret var det samme som det hadde vært i tredve år — alle ba om utenlandsk militær intervensjon. Etter at Sikkerhetsrådet ikke ville autorisere et angrep, fikk Kouchner spørsmålet om hvem som kunne autorisere noe slikt. Han svarte at det var ofrene som autoriserte det.[55]

Øst-europeiske tidligere dissidenter som var takknemlige for amerikansk støtte i frigjøringen fra Sovjetunionens kolonisering, støttet gjerne Irak-krigen og det regimeskiftet det innebar. Det handlet om demokrati og om menneskerettigheter for dem. Det gjaldt blant annet president Vaclav Havel i Tsjekkia, Solidaritets-lederen Lech Walesa og redaktøren Adam Michnik[56] i Polen og Gyorgy Konrad i Ungarn.[57]

Jose Ramos-Horta var en av lederne for Øst-Timors uavhengighetskamp, og fikk Nobels fredspris i 1996 for sitt arbeid for en fredelig løsning. Han ble senere landets statsminister og er i dag president. Han støttet krigen og skrev senere en artikkel om dette med tittelen «Noen ganger redder en krig folk.»[58]

På venstresiden var mange svært uenig i dette. Den amerikanske venstreliberale intellektuelle Gore Vidal ble spurt om hvordan irakerne kunne bli kvitt Saddams morderiske regime uten amerikansk militærmakt. Han svarte kaldt: «Synes du ikke det er deres problem? Det er mange dårlige regimer i verden, vi kan liste hundrevis. For tiden vil jeg ta med Bush-regimet som ett av dem.»[59] Den indiske forfatteren Arundathi Roy var enig i at Saddam var en plage for sitt folk, men utover å styrke sivilsamfunnet var det ingen enkel måte å håndtere det på, mente hun.

Andre, som den fransk-tyske intellektuelle Daniel Cohn-Bendit ønsket sterkt at Saddam skulle fjernes, men mente også det måtte være det irakiske folket som gjorde det. Dette avviste Kouchner og hans meningsfeller: Saddams undertrykkelse var rett og slett for massiv til at det ville være mulig. Michnik, som selv hadde erfaring med kamp mot undertrykkelse, skrev: «I Saddams stat kunne opposisjonen bare finne sin plass på gravlundene.»[60]

---

[1] Nye, s. 15.

[2] Leffler, s. 14.

[3] Saddam hadde brukt kjemiske våpen mot kurdiske separatister på slutten av den lange krigen mellom Iran og Irak. I mai 1987 brukte han dem mot et tyvetalls landsbyer (Leffler, s. 11). Anslagsvis 5.000 kurdere ble drept i gassangrepet mot Halabja i mars 1988.

[4] Samlede kurdiske tap kan dreie seg om så mange som 200.000, ifølge PRIO, men mer vanlige anslag, som stammer fra Human Rights Watch, er 50-100.000. Iraq’s Crime of Genocide: The Anfal Campaign Against the Kurds. Human Rights Watch, Yale University Press, 1995.

[5] I februar 2001 var Irak særlig aktive, noe som førte til at Bush bombet anlegg utenfor disse sonene, som igjen ga massedemonstrasjoner i mange land. Leffler, s. 37.

[6] «U.S. Committed to Change in Baghdad, Bergers Says.» Washington Post, 9. desember 1998. Robert Kagan & William Kristiol: “The Right War for the Right Reasons”, i Rosen, s. 20.

[7] «Iraq surveys show 'humanitarian emergency'» Unicefs nettsider, 12. august 1999. Disse tallene ble både brukt av pressgrupper som ville ha bort sanksjonene, og etter 2003, blant annet av Tony Blair, som et argument for at krigen faktisk hadde spart liv.

[8] Cohen, s. 36.

[9] Michael Spagat: «Truth and death in Iraq under sanctions.» Significance, september 2010, The Royal Statistical Society. I de kurdisk-kontrollerte områdene, som også var utsatt for sanksjonene, var det ingen økning i barnedødeligheten. Michael Robin: “Sanctions on Iraq: A Valid Anti-American Grievance?” Middle East Review of International Affairs Journal, nr. 4, 2001. Tim Dyson & Valeria Cetorelli: ”Changing views on child mortality and economic sanctions in Iraq: a history of lies, damned lies and statistics.” BMJ Global Health, 24. juli 2017.

[10] Det fantes riktignok bilder som angivelig viste en av deres ledere, Mohammad Atta i møte med en irakisk etterretningsagent i Praha i april 2001. (Leffler, s. 86.) Disse opplysningen ble gitt til CIA av tsjekkisk etterretning, men vi vet ikke om møtet faktisk fant sted, og i så fall om det hadde noen betydning for terroraksjonen.

[11] Antrax ble funnet den 18. oktober i bygningen til senatets majoritetsleder Tom Daschle, og samme dag oppdaget sensorer det svært gifte stoffet butoliniumtoksid i Det hvite hus. De siste viste seg å være falsk alarm.

[12] Den palestinske terrorlederen Abu Nidal, som blant annet sto bak blodige terrorangrep i Wien og Roma på 1980-tallet, bodde i årevis i Bagdad under Saddams beskyttelse. Men det var også andre forbindelser. Sjefen for den irakiske etterretningstjenesten og Saddams sønn Uday tok kontakt med Osama bin Laden da han oppholdt seg i Sudan i 1995, og de samarbeidet om en propagandasending på radio rettet mot Saudi-Arabia. Etterretningstjenesten samarbeidet også med en gruppe i Bahrain med navnet Mohammads Hær, en avlegger av al-Qaida, så sent som i 2001. Samuel Helfont: “The Iraq War’s Intelligence Failures are Still Misunderstood.” War on the Rocks, 28. mars 2023.

[13] Leffler, s. 150. I administrasjonen mente mange at Saddam kunne sette en stopper for Zarqawis aktivitet dersom han ville. Leffler, s. 156.

[14] Leffler, s. 134-35, 139-40, 149. CIA hadde infiltrert gruppen, og kunne rapportere at Zarqawi hadde tatt over en bygning i nærheten av Khurmal, der han drev disse eksperimentene, blant annet med ricin og cyanid. Administrasjonen vurderte ved flere tilfeller et avgrenset angrep mot Khurmal. Zarqawi ble drept i et amerikansk luftangrep i juni 2006.

[15] I krigen mot Iran ble disse brukt ved mer enn ti tilfeller, og antall drepte er av CIA anslått til omkring 50.000. «Iraq’s Chemical Warfare Program.» CIA, 2004. Robin B. Wright: Dreams and Shadows: the Future of the Middle East. Penguin Press, New York, 2008.

[16] Leffler, s. 108.

[17] Leffler, s. 108.

[18] Leffler, s. 79-81

[19] Leffler, s. 105.

[20] At Saddam hadde ambisjoner om å kunne starte opp igjen, og gjorde forberedelser til det, er en annen sak.

[21] Intervju med Lars Kluge, 25. januar 2008.

[22] ISG leverte sin sluttrapport om jakten på masseødeleggelsesvåpen til Kongressen i 2004. Lederen Charles A. Duelfer konkluderte med at «feil ble gjort», men at det ikke ble fabrikkert bevis for å gi et grunnlag for invasjonen. Charles Duelfer: «No Books Were Cooked.» Foreign Policy, 18. mars 2013.

[23] Leffler, s. 167. Haass var likevel motstander av å gå til krig. Han har også vært diplomat, og var fra 2003 til 2022 president i tankesmien Council on Foreign Relations. I februar 2003 slo utenrikskomiteens leder Joe Biden fast at Saddam måtte vekk, på en eller annen måte, og at det antakelig måtte amerikansk makt til. Leffler, s. 111-12.

[24] Leffler, s. 166.

[25] Leffler, s. 197.

[26] Mubarak fortalte dette til general Tommy Franks, USAs øverstkommanderende i Midt-Østen. Leffler, s. 168.

[27] Leffler, s. 240. Leffler (177) skriver at da Saddam mot slutten av 2002 fortalte sine egne rådgivere at han ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, var det mange som ikke trodde på ham. David Kay, som ledet jakten på masseødeleggelsesvåpen før Duelfer, vitnet om at de irakiske vitenskapsfolkene de snakket med fortalte at de løy for FN-inspektørene: Viste dem ikke utstyret og snakket ikke om programmene. Det kunne de ikke gjøre så lenge Saddam satt ved makten. Robert Kagan & William Kristol: “The Right War for the Right Reasons.” I Rosen, s. 30.

[28] Leffler, s. 20.

[29] Det er for øvrig slik Putin så på Vesten før Ukraina-krigen.

[30] Leffler, s. 176. Spesielt inntrykk gjorde det på Saddam at Bill Clinton trakk amerikanske styrker ut av Somalia etter at en håndfull soldater ble drept. At intervensjonene på Balkan og krigføringen i den første Gulf-krigen også ble gjort fra luften, med svært liten risiko, bekreftet dette inntrykket. Amerikanerne turte ikke å sende inn soldater på bakken.

[31] Målfrid Braut-Hegghammer: “Cheater’s Dilemma. Iraq, Weapons of Mass Destruction, and the Path to War.” International Security, Summer 2020.

[32] Leffler, s. 162, 186, 191. Blix mente like før krigen brøt ut at Saddam skjulte masseødeleggelsesvåpen. Leffler, s. 197.

[33] Det er imidlertid en myte at administrasjonen argumenterte for at trusselen var akutt – imminent. Snarere var argumentet til Bush og hans meningsfeller at USA måtte handle raskt (urgently), før trusselen ble akutt. Robert Kagan & William Kristol: “The Right War for the Right Reasons”, i Rosen, s. 31.

[34] Robert Kagan og William Kristol innvender: Hvor mange av USAs kriger har egentlig vært «nødvendige»? Trolig bare andre verdenskrig etter det japanske angrepet. Amerikanerne har en tendens til å definere kriger de vinner som nødvendige, og i ettertid de øvrige som unødvendige. Robert Kagan & William Kristol: “The Right War for the Right Reasons.” I Rosen, s. 32.

[35] Nye, s. 34. Leffler (32) kaller Cheney en konservativ nasjonalist, og ikke en neokonservativ. Han tok ikke over sitt embete for å gå inn for regimeendring eller demokrati i Irak.

[36] Leffler, s. 29. Interesser kommer først, verdier vil følge. Utenrikspolitikk var ikke sosialt arbeid, skriver Leffler.

[37] «Oljen forklarer ikke USAs Irak-krig.» Verdens Gang, 14. mars 2003.

[38] Redigert av Bjørn Erik Rasch, Janne Haaland Matlary og Per Kristian Mydske. Abstrakt forlag, 2003. Boken er basert på en konferanse avholdt 19. februar 2003, altså like før krigen brøt ut.

[39] Dania Saadi & Meghan Gordon: «Analysis: Iraq-US energy ties, once seen as oil deal bonanza, mired in geopolitics.” S&P Global Commodity Insights, 10. august 2020.

[40] “France Worried Over Anti-US Tone In Iraq Protests.” Reutersmelding gjengitt hos Arab News, 3. april 2003. Gerard Grunberg: “Anti-Americanism in French and European Public Opinion.” I Judt & Lacorne, s. 64.

[41] Gerard Grunberg: “Anti-Americanism in French and European Public Opinion.” I Judt & Lacorne, s. 65.

[42] Heiko Beyer & Ulf Liebe: “Anti-Americanism in Europe: Theoretical Mechanisms and Empirical Evidence.” European Sociological Review, nr. 1, 2014.

[43] Leffler, s. 216.

[44] Ikenberry, s. 249

[45] Leffler, s. 248. Ikenberry, s. 251.

[46] Ikenberry, s. xi. Kagan 2018, s. 18.

[47] Robert Kagan & William Kristol: “The Right War for the Right Reasons.” I Rosen, s. 19.

[48] Charles Krauthammer: «In Defense of Democratic Realism.” I Rosen, s. 188. Krauthammer unngikk selv begrepet neokonservatisme, og kalte sitt eget alternativ for demokratisk realisme. I det ligger det en distinksjon fra demokratisk globalisme, uttrykt av Tony Blair, George W. Bush, Robert Kagan og William Kristol, som Krauthammer mente var for ambisiøst og idealistisk. I realisme ligger det en avgrensning, slik at man bare intervenerer til fordel for demokrati og frihet når det er viktig for å forsvare USAs interesser, og først og fremst når det er nødvendig for å stoppe en eksistensiell fiende, slik Sovjetunionen var, og slik Krauthammer så radikal islamisme. Kagan og Kristol støttet intervensjonen i Bosnia og Kosovo, mens Krauthammer var imot den, siden han ikke mente de oppfylte kravet om eksistensiell trussel.

[49] Leffler, s. 81, 98. Heller ikke Ikenberry (250) kunne finne noen spor av liberal internasjonalisme hos Wolfowitz.

[50] Leffler, s. 153.

[51] Bush hadde lest FN-rapporten om den arabiske verden fra 2002, som pekte på et underskudd av frihet som en av regionens utfordringer. Leffler, s. 246, se også Leffler, s. 172, 203. Leffler (82-83) avviser også, basert på inntrykket til dem som jobbet tettest på Bush, at han var opptatt av å «gjøre ferdig jobben», som hans far ikke gjorde i 1991, eller å hevne Saddams forsøk på å drepe hans far under et besøk i Kuwait i 1993.

[52] Leffler, s. 194.

[53] Når det gjelder personlig grusomhet mot sine interne fiender, er det få som kommer Stalin så nær som Saddam. På slutten av 1970-tallet inviterte han to kommunistiske medlemmer av sin regjering til sitt kontor, angivelig for å diskutere forfremmelse. Mens de trakk kaffe, tok Saddam ut sin pistol og drepte dem. I juli 1979 kom Saddam på kant med Baath-partiets generalsekretær og landets president. Han sammenkalte til en ekstraordinær kongress, der han leste opp navnene på 66 av de tilstedeværende. De ble ført bort, og to uker etterpå måtte resten av kongressen delta i deres henrettelse. Saddam delte selv ut pistolene. President Bakr slapp unna med livet, men ble avsatt. Leffler, s. 8-9.

[54] Han skiftet senere parti, og ble utenriksminister i sentrum-høyre-regjeringen mellom 2007 og 2010.

[55] Paul Berman: Power and the Idealists. Soft Skull press, 2005, s. 250-52.

[56] Michnik var en av stifterne av Solidaritet og etablerte Polens største avis, Gazeta Wyborcza. Han hadde tre grunner: Saddams undertrykkelse, hans støtte til internasjonal terrorisme og behovet for å være en pålitelig alliert for USA. Thomas Cushman & Adam Michnik: “Antitotalitarianism as a Vocation: An Interview with Adam Michnik.” I Cushman, s. 272.

[57] Paul Bermans bok Power and the Idealists fra 2005 gir en grundig gjennomgang av debatten på venstresiden om humanitær intervensjon og Irak-krigen. Det samme, med vekt på venstre-intellektuelle i USA og Vest-Europa som Christopher Hitchens og Ian Buruma, finner vi i Thomas Cushmans artikkelsamling A Matter of Principle. Humanitarian Arguments for War in Iraq. University of California Press, 2005.

[58] Wall Street Journal, 13. mai 2004. Han nevnte også flere andre intervensjoner han hadde støttet, som Vietnams invasjon i Kambodsja i 1978, som fjernet Pol Pot-regimet, og Tanzanias invasjon i Uganda i 1979, som styrtet Idi Amin. Begge deler skjedde uten FN-støtte. Norge anerkjente helt til 1993 Pol Pots morderbande i eksil som Kambodsjas rettmessige regjering. Det kan enten leses som en snever tolkning av folkeretten, eller som underkastelse for USA, siden Vietnam var Sovjet-alliert og derfor USAs fiende.

[59] Ian Buruma: «Wielding the Moral Club.» I Cushman, s. 152.

[60] Thomas Cushman & Adam Michnik: “Antitotalitarianism as a Vocation: An Interview with Adam Michnik.” I Cushman, s. 276.