Ingen TACO denne gangen

Vil USA nøye seg med dette ene slaget mot Iran, eller eskalerer krigen?

Fredag trodde jeg at Trump ville la være å angripe Iran, i hvert fall de nærmeste dagene. Var så hans to-ukersfrist, som vanligvis brukes når han ikke har bestemt seg, eller vil skyve på vanskelig beslutninger, bare et røykteppe, slik The Atlantic skriver i dag? Dersom Trump ville gi Iran falsk trygghet, burde han vel ikke ha truet med angrep tidligere i uken. Nå ga han regimet noen ekstra dager til å forberede seg, primært gjennom å flytte anriket uran. Å beskytte seg mot B2-bombeflyene var uansett nesten umulig, særlig etter at Israel har ødelagt mye av Irans luftforsvar.

The Atlantic melder, basert på anonyme kilder, at beslutningen ble fattet allerede på onsdag. Kanskje det, kanskje er dette mediehåndtering. Det tar ofte måneder og år før vi får god innsikt i hvordan slike beslutninger faktisk blir fattet.

I spørsmål om krig og fred har Trump to motstridende impulser: Han vil gjerne fremstå som fredsskaperen (og vinne Fredsprisen), samtidig som han vil fremstå som handlekraftig og USA som verdens dominerende makt. Derfor er det sannsynlig at han ønsket å legge maksimalt press på Irans ledelse for å få en seier uten å bruke militærmakt.

Men da gjenstår spørsmålet om hvorfor han ikke brukte de inntil to ukene som han hadde gitt Iran. Riktignok var signalene fra Teheran klare – de ville ikke oppgi sitt atomprogram. Men var noe annet å forvente? Det er mulig at det siste ikke er relevant for Trump. Hans innsikt i hvordan andre tenker synes å være begrenset, så det kan godt hende at han faktisk hadde forventet et mer ettergivende Teheran.

Kan selve TACO-begrepet ha hatt betydning her? Trump ønsker å fremstå sterk, så å bli kalt «chicken» må irritere ham. Min vurdering er at TACO er viktigere i handelspolitikken. Hver gang han går to skritt tilbake, tar han et skritt frem noen dager etterpå.

Men i spørsmålet om krig og fred håper jeg at mer tungtveiende grunner ligger bak: Altså at Trump angrep Iran fordi han mente det var i USAs og Vestens interesse, ikke for å vise at han er sterk. En nærliggende tolkning er likevel at Trump, som lenge var skeptisk til Netanyahus aggressive linje, lot seg lokke inn av Israels tidlige suksesser. Trump ville være med på «det vinnende» laget.

Hva er målet?

USA gikk inn i krigen på Israels side fordi det er en ting Israels flyvåpen ikke kan gjøre, men som USA (trolig) kan gjøre – å slå ut atomanlegget i Fordow, som ligger dypt i fjell. Også anleggene i Nantaz og Isfhan ligger langt under bakken, men ikke helt utenfor Israels kapabiliteter. Alternativet for Israel, som av og til har vært drøftet av ekspertene, er å la flyene rydde unna iranske soldater, og så gå inn med bakkestyrker for å trenge inn i anleggene, eventuelt ødelegge innganger og utganger. Men det ville vært komplisert.

USAs rasjonale er altså ett voldsomt luftangrep som kan oppnå dette uten risiko for egne soldater. Men som Robert A. Pape skrev i Foreign Affairs for noen dager siden er det sjelden at kriger kan vinnes fra luften alene – ingen regimer har falt på grunn av luftangrep alene, og han tror ikke det vil skje her.

Trump erklærte i natt at atomanleggene var fullstendig utslettet. Iranske kilder sier at Fordow bare har fått mindre skader, og at mesteparten av det anrikede uranet var flyttet til sikre steder. De nærmeste timene og dagene vil vise hva resultatet ble.

USA hadde ifølge noen kilder informert Iran på forhånd om at dette var et avgrenset angrep. Dette for å unngå eskalering mot ikke-israelske mål, først og fremst amerikanske soldater og militære installasjoner i regionen, mot oljetransporten (gjerne via Irans houthi-allierte eller å stenge Hormuz-stredet) og i form av terror og sabotasje mot vestlige mål. Men i natt åpnet Trump for flere angrep, noe som bryter mot denne logikken og hans påstand om at atomanleggene er utslettet. Og dersom Iran eller landets allierte rammer amerikanske mål, kommer Trump til å svare.

Trump og Netanyahu vil at Iran skal oppgi sitt atomprogram. Det sitter det langt inn for regimet å gå med på. Men selv om det skulle føle seg tvunget til det, vil det alltid være en mistanke om at de fortsetter gjennom hemmelige anlegg. Hvordan sikrer man seg mot det uten en bakke-invasjon og okkupasjon?

Regimeskifte?

Netanyahu har gjort det klart at han ønsker et regimeskifte i Iran, først og fremst for å få et nytt styre som vil legge til side alle ambisjoner om å skaffe seg atomvåpen, men også ett som ikke utgjør en konvensjonell trussel mot Israel.

Regimet er upopulært, men det er uklart om den pågående krigen styrker det på grunn av iransk nasjonalisme, eller svekker det fordi regimet får skylden for det som nå skjer. Uansett er det ganske klart at et vellykket regimeskifte må komme innenfra, og det er høyst uklart hva (og hvem) opposisjonen kan samle seg om og hvorvidt de kan overvinne regimets sikkerhetsstyrker.

Det er mange paralleller mellom USAs angrep på Irak og på Iran nå. Antagelig er det en sterk lærdom fra Irak-krigen at regimeskifter og okkupasjon er vanskelig og kostbart. Trumps instinkt er en rask og kostnadsfri seier, ikke langvarig krig og okkupasjon. Men kriger utvikler seg sjelden etter de beste intensjonene.

Noen vil argumentere med at uten et regimeskifte, vil dagens islamistiske regime bare gjenoppta sitt atomprogram, og skaffe seg en bombe jo før jo heller. Kanskje de dropper den mest avanserte varianten, men går for et mindre sofistikert program eller en «dirty bomb». Some Pape påpeker har Iran, selv etter angrepene, trolig nok radioaktivt materiale til å fremstille minst en atombombe.

Hevnmotivet for å fortsette atomprogrammet vil selvsagt være sterkt, men på den annen side har Iran brukt svært mye penger på sitt nåværende program, en investering som nå i det vesentligste er tapt. Det blir ikke enkelt å mobilisere de nødvendige ressursene for å starte igjen, og trolig motstand i folket for en slik prioritering.

Amerikansk opinion

Trump var for Irak-krigen, men har løyet om dette lenge, og en del av hans velgerappell har vært å garantere mot at USA skulle dras inn i kriger langt av gårde. Nå har han brutt denne forventningen. G. Elliott Morris har sett på de to ferske målingene om et Iran-angrep, og de viser stor skepsis. Hos YouGov for Economist var det bare 16 prosent som mente at USA skulle bli involvert militært, mens 25 prosent støttet luftangrep hos Washington Post. Dette er langt lavere enn oppslutningen om krigene i Irak og Afghanistan da disse startet, slik mitt illustrasjonsbilde viser.

Men det er verdt å merke seg stor andel usikre i begge målinger og den første reaksjonen vil være at flesteparten av republikanerne samler seg rundt Trump.

Dersom dette blir mer enn et effektivt luftangrep uten amerikanske tap, kan Trump få større problemer med egne velgere. Store deler av MAGA-bevegelsen var imot angrepet. De er i dag på defensiven, men dette spillet er ikke over.

Jeg avslutter med en morsom tweet fra etterretningssjef Tulsi Gabbard, fra den gang hun var demokrat og anti-Trump. Og den ledende MAGA-ideologen Charlie Kirk har raskt tilpasset seg Den Nye Tid.