Randomiserte forsøk er en god ide

Stoltenbergs forslag om å gi skattelette til et utvalg unge kan lede til bred forankring av et forslag fra høyresiden.

I går ble det kjent at finansminister Stoltenberg foreslår et storslått eksperiment. Rundt 8 prosent av nordmenn mellom 20 og 35 år trekkes ut til å være med på en studie over tre til fem år, der de får lavere skatt enn andre nordmenn. Formålet med eksperimentet er å se om dette får flere i arbeid, som svar på en økende bekymring om økt utenforskap. Til grunn ligger en rapport fra Frisch-senteret og Norwegian Fiscal Studies. Forskningen tyder på at det vil være en positiv effekt, men resultatet er ikke entydig. Derfor ønsket om forsøk.

Det uvanlige med Stoltenbergs forslag er at det omfatter så mange. Det er ikke opplagt for meg at så mange som 100.000 må være med for å få nyttige resultater.

Lavere inntektsskatt for unge er i utgangspunktet et Høyre-forslag, i en litt annen form. Høyre er nå negative til forsøket, og vil gi skattelette til alle. Jeg er også tilhenger av å gå rett på sak. Sannsynligvis vil det virke. Men her er Arbeiderpartiet på glid. Derfor synes jeg reaksjonene er i unødig negative.

Gjennomføres forsøket er det store sjanser for at denne politikken faktisk blir gjennomført, med bred støtte, slik at det ikke blir reversert ved et maktskifte. Gjennomføres det ikke, og vi får regjeringsskifte til høsten, er det ingen garanti for at skattelettelsen faktisk kommer. Høyres samarbeidspartier har sine prioriteringer, og selv en ren Høyre-regjering ville ikke finne plass til alle sine ønsker. Det burde være unødvendig å minne om at Høyre ganske nylig har sittet med statsministeren i åtte år, uten å gjøre dette.

Det som irriterer meg mest er imidlertid den latterliggjøringen som særlig Aftenpostens lederskribent og Venstres Ane Brevik kommer med. Brevik sier at dette er en «absurd lotteriordning», og at det er «urettferdig, vilkårlig og dønn useriøst». Lederen har tittelen «Skattejoker Nord» og raljerer over forslaget.

Både Brevik og Aftenposten mener altså at dette er «urettferdig». Men innen forskningen er eksperimenter, som også omfatter mennesker, veldig vanlig. Noen får prøve ut nye medisiner mens andre ikke får det. Dersom disse viser seg å virke godt, ja til og med redder liv, skal vi da klage på at ikke alle fikk være med fra starten?

Økonomisk forskning er blitt stadig mer empirisk. Den sjekker altså hvordan teoriene stemmer med kartet. Men dette er utfordrende, siden det er mange ting som beveger seg samtidig. Derfor har faget i det siste blitt opptatt av randomiserte eksperimenter, der et tilfeldig utvalg utsettes for incentiver som en kontrollgruppe ikke møter.

En pioner innen denne retningen er Vernon Smith, som må sies å tilhøre høyresiden, og har gjennomført en rekke småskala laboratoriums-eksperimenter for å finne ut hvordan markeder fungerer. Han fikk Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid i 2002. I de senere år har Esther Duflo og hennes medarbeidere gjennomført slike eksperimenter i en rekke mindre utviklede land for å forbedre strategiene for fattigdomsbekjempelse. Hun fikk Nobelprisen i 2019, sammen med Abhijit Banerjee og Michael Kremer.

Problemet med norsk politikk er ikke akkurat at den er for forskningsbasert. Stadige nye tiltak, både i form av nye skatter og store subsidier, kokes sammen på kort tid for å saldere et budsjett eller holde en regjering sammen. Andre ganger, som med lærernormen, gjennomføres reformer i strid med forskningen.

Vi trenger mer kunnskapsbasert politikk. Vi flere slike eksperimenter.