Kristendom, islam og frihet

Skyldes vestens liberale friheter kristendommen, eller er de kjempet frem på tross av den? SVARET får du IKKE her.

Påsken er vel tid god som noen for religionsdebatter, så la meg henge meg på en meningsutveksling mellom Preben Aavitsland og Ola Svenneby på Twitter. Aavitsland klipper ut et par avsnitt fra en Facebook-post fra Svenneby, og peker på at de liberale trekkene ved dagens samfunn som Svenneby tilskriver kristendommen er kjempet frem i direkte konfrontasjon med den organiserte kristenheten. Svenneby følger opp med svaret: «I hvilke samfunn var det disse trekkene vokste frem?»

Begge deler er sant. De liberale friheter vokste frem og er mer utbredt i land som tilhører den kristne kultursfæren. Det har riktignok ikke vært slik i alle perioder. Islam var til tider mer liberal, men det var en relativt kort periode. Noe jeg skrev langt om i 2011, basert på Robert R. Reillys bok The Closing of the Muslim Mind.

De liberale friheter ble også kjempet frem av fritenkere, ofte med betydelig personlig risiko. Det er Svenneby selv inne på i sin post. («Sammen med delene av kulturen vår som vi ikke er like stolte av.») For mange år siden hadde jeg moro av å sette sammen bibelsitater om homofili, og skrev litt om homofili under kristent styre.

Det springende punktet er om sentrale kristne ideer ga særegne muligheter for denne endringen, altså på tross av motstand fra den organiserte kristendommen. Historikeren Tom Holland mener det. I boken Dominion fra 2019 og flere artikler har han tilbakeført dette til to oppfatninger som han mener særpreget kristendommen og innebærer et brudd med den gresk-romerske forhistorien.

«Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.”

Jeg er ikke sikker på om Holland har rett. (Her er en mer kritisk omtale). Kanskje blir det en lang artikkel om det en gang.

Jeg nøyer meg her med å lenke til et par artikler om islams negative virkning på økonomisk utvikling, basert på Timur Kurans The Long Divergence: How Islamic Law Held Back The Middle East, hans litteraturstudie fra 2018 og Jared Rubins Rulers, Religion & Riches. Why the West got Rich and the Middle East did not.

Den såkalte nyateismen fikk fart som en reaksjon på islamistisk terror for mer enn 20 år siden, og jeg skrev langt om dette i 2007.

Nedenfor gjengir jeg en kort, mer personlig artikkel om min mor, min far og min egen ateisme, publisert i papirutgaven av Minerva i 2016.

**

Det er tida

Konservative kristne taper alle slag. Men hva blir igjen av kirken uten dem?

Det er tida, sukket min mor av og til da jeg var barn. Jeg husker ikke akkurat hva det ble sukket over, men det underliggende vemodet var klart: Samfunnet beveget seg bort fra et gudfryktig Norge, og alskens djevelskap kom isteden.

Det handlet om banning – til og med på den eneste kanalen vi hadde hjemme - NRK, selv om vi langt fra hadde kommet dit at brave borgere med største selvfølgelighet skriver ord som fitte og knulle i Aftenpostens – eller Minervas - spalter.

Det handlet om blasfemi og ateisme. Ja, folk gitt rundt og proklamerte uten skam at de ikke trodde på Gud, og gjorde attpåtil narr av dem som gjorde det. Min far, søndagsskolelæreren, fortalte at det hadde kommet en fritenker til bygda for å holde oppviglermøter. ”Fritenker”, tenkte jeg i mitt stille sinn: Det høres spennende ut. Og ble en.

Det handlet om abortkampen, som mobiliserte særlig kraftig på begge sider da jeg var barn, og som var i ferd med å tapes.

Det handlet om porno, om utenomekteskapelig sex – og alle skillsmissene.

Det handlet ikke om homofile – ikke den gang. En slik vedderstyggelighet var rett og sett ikke på agendaen, i hvert fall ikke slik at jeg fikk det med meg. Jeg kan derfor ikke huske om min mor sukket i 1972, da jeg var åtte år og forbudet mot homofil praksis ble opphevet i Norge. Min mor var en snill dame, og trolig ville hun ikke straffe folk for dette - på denne siden av dommedag. Men det var utvilsomt en del av tida at samfunnet med dette uttrykte aksept for homofili, i strid med Bibelens klare ord.

Jeg tenkte aldri på de mange konservative kristne jeg traff i min barndom som forstokkede, intolerante mennesker. Tvert imot så jeg på de fleste av dem – og gjør det fremdeles - som gode, uselviske og omsorgsfulle. Det forhindrer ikke at det Ordet de prekte også kunne såre og skade.

Tap i politikken

For å forsøke å bremse disse trendene, som hadde være synlige lenge, dannet konservative kristne Kristelig Folkeparti. Først i Hordaland i 1933, etter krigen ble det et landsdekkende parti. Og den konservative kristendommen har tapt hver dag siden.

Med KrF har det gått litt opp og ned, siden partiet i perioder har kunnet dra nytte av andre trender, som EU-motstand og da partiet en kort stund lyktes med å appellere bredere gjennom velferdsoverbud, særlig med forslaget om kontantstøtte. Kanskje hadde tida også innhentet dem og gjort dem litt mer folkelige. Partileder Valgerd Svarstad Haugland sa ikke nei til et glass vin i ny og ne.

Også i USA har konservative kristne mobilisert mot det de har sett som trusler mot det gode samfunn. Først mot den ateistiske sovjetkommunismen, som førte til at ”under God” ble tatt inn i troskapseden i 1954. Senere mot hippikulturen og den generelle verdiliberaliseringen, noe som ga oss det kristne høyre på 1980-tallet.

Men også i det langt mer kristne USA har de tapt nesten alle kampene. Blant evangelikalske kristne – den mest konservative av alle grupper - er det snart et flertall blant de yngre som aksepterer homofile ekteskap.

En ting er at flertallet i Norge beveget seg i feil retning. Særlig sårt ble det etter hvert at også selve Den Norske Kirke gikk i samme retning. Ordet ble ikke lenger forkynt sterkt og klart, dersom det kunne utfordre noen. Tale om synd ble erstattet med sjelelig massasje og politisk korrekthet. Kirken ble til SV Med Sakramenter.

Alt handler om homofili

Det er ikke bare de konservative kristne som har sukket de senere år. Også mange andre som føler omsorg for kirken har sukket over de evige interne kampene, ikke minst slik de har fått dominere media, og dermed har formet allmennhetens oppfatning av hva kristendommen handler om i dag. Først dreide striden seg om kvinnelige prester, så om homofile prester og homofil vigsel. Det har tatt fokus vekk fra det kristendommen og kirken burde dreie seg om.

På den annen side engasjerte folk som egentlig ikke var opptatt av kirken, og ofte ikke selv hadde noen tro, seg for å stemme ut dem som ikke mente Det Eneste Rette i homofilistriden. Kirken skulle ikke få lov til å forbli et fristed for intoleranse, men bringes inn i Den Nye Tid. Du vil ikke se særlig mange av disse slite ned kirkebenkene fremover.

Hva blir igjen?

Kompromiss viser seg å være umulig. De mest liberale vil ikke gi seg før de kan erklære total seier. Det er ikke nok at homofil vigsel nå er på plass. Etter hvert kan ingen prest reservere seg mot dette – det ville jo være utilgivelig intolerant.

De mer konservative har lenge vært på vei til frikirkemenigheter. Det vil fortsette – etter det siste Kirkemøtet er utmeldelsene rekordmange. Men om en generasjon eller to kommer tida til mange av disse frikirkemenighetene også – det som er igjen av dem.

Som ateist burde jeg glede meg over at kirken og kristendommen forvitrer. Og på mange måter gjør jeg det. Men jeg kjenner også på min mors vemod. Noe er i ferd med å forsvinne. Og det er ikke bare bra.