Mandag kom Kylian Mbappé i trøbbel fordi en kinesisk nettside hadde fanget opp en spøk han hadde dratt tidligere i et fransk talk show. Real Madrid-stjernen kalles ofte «diktator» på grunn av sin kraft på fotballbanen, og i showet var hans ansikt plassert oppå et bilde som trolig var av Mao. Mbappé sier: “Det som får meg til å le mest, er der det er en video av en fyr, jeg tror det er en kinesisk diktator.”
Saken skapte furore i kinesiske sosiale medier – hvordan våget han å fornærme det kinesiske folket på denne måten? Kinesiske bedrifter kastet seg på, og statskananalen CCTV erklærte at de ikke ville vise Real Madrid-kamper. Flere kinesiske selskaper som Mbappé har sponsoravtaler med, trakk seg.
Det hele ble offisielt da en talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet formidlet den offisielle linjen: ”We have noted the relevant reports. Words and deeds that hurt the feelings of the Chinese people will naturally be met with opposition from all sectors of Chinese society.”
Tirsdag hadde både La Liga og Mbappé kapitulert. La Liga postet en unnskyldning på sine nettsider:
“LALIGA deeply regrets the offence that Kylian Mbappé’s recent comments have caused among Chinese fans. These comments were made in a personal capacity and do not represent LALIGA. Within the scope of our institutional responsibility, we apologise on behalf of LALIGA and all its clubs.
Respect, coexistence and unity among people of all cultures are fundamental values of Spanish football. Guided by these principles, we reaffirm our respect for China, its institutions and its people, as well as our commitment to the millions of fans who follow us every week.”
Mbappé postet sin unnskyldning på X, på tre språk. Den kan leses nedenfor. Han slutter med at han har «dyp respekt for det kinesiske folket og dets historie».
Denne rituelle underkastelsen kalles kowtow, og jeg har skrevet om fenomenet tidligere, både hos Minerva og her på Substacken.
Vi kjenner igjen denne “respekten” for Kinas historie og institusjoner i den kapitaluasjonen som Kina presset ut av norske myndigheter, med utenriksminister Børge Brende i spissen, i 2016:
«The Norwegian Government fully respects China’s development path and social system, and highly commends its historic and unparalleled development that has taken place.”
Vi skal altså ha respekt for Kinas institusjoner og sosiale system, det vil si diktaturet under det kinesiske kommunistpartiet, og for dets historie, i denne sammenhengen den største massemorderen i verdenshistoren, altså Mao.
Det føles nødvendig å minne om hvem denne mannen var, og hva han gjorde, før alt havner i minnehullet. Jeg gjengir derfor det relevante kapitlet fra min bok Den nye kalde krigen: USA mot Kina, utgitt i 2021. Boken kan kjøpes for en billig penge ved å følge denne lenken.
**
3. Store Leder kan ikke røres
Forfatteren Dag Solstad fortalte til ukeavisen Dag og Tid den 20. august 2021 at maoismen forandret hans liv, og at han gjerne ville bli husket som en som ble forført av maoismen. «Kva med undertrykkinga og kulturrevolusjonen som drap millionar av menneske», spør avisen. «Det der har eg ikkje studert så nøye. Eg reknar med at folk måtte døy i kampen for og mot maoismen. Men dette vil eg ikkje gå inn på.»
På Tiananmen-plassen i Beijing skuer fremdeles kjempeportrettet av Mao ut over besøkende. Det er på sett og vis passende, siden denne plassen ble radikalt utvidet under «Det store spranget». Bygninger og murer fra det gamle Kina ble revet ned for å lage en større plass, som kunne overskygge Maos sovjetiske rivaler, under feiringen i 1959 av kommunistenes 10-årsjubileum for maktovertakelsen.
På den vestlige venstresiden har det i mer enn en generasjon vært vanlig å kritisere Mao for kulturrevolusjonen: Mao gikk for langt da han ved hjelp av rødegardistene lot «revolusjonen spise sine egne barn». Hans forbrytelse var å forfølge andre på venstresiden. Dette er også den offisielle historien i Kina etter hans død, slik det ble nedfelt i en nøye formulert resolusjon i 1981, utarbeidet under Dengs ledelse. Mao var en stor leder, men med noen feil, og den største var kulturrevolusjonen.[1]
Mindre sympati var det i Vesten å finne for «klassefiender», bønder, små næringsdrivende, liberalere, konservative og vanlige folk, som ble utryddet i langt større antall før kulturrevolusjonen. For dem har det aldri vært noen sympati å hente fra ulike kommunistiske regimer og deres meningsfeller.
«Det store spranget»
Den store verkebyllen, massemordet få i Kina vil snakke om, er «Det store spranget». Oppgjøret med Mao inkluderte ikke dette, og er ikke blant de «feil» som Deng fant hos dynastiets grunnlegger, og som fremdeles definerer grensene for hva som er tillatelig og uforsvarlig kritikk av Mao.[2]
I 2010 utkom den nederlandske historikeren Frank Dikötters bok Mao’s Great Famine. The History of China’s Most Devastating Catastrophe 1958–62. Anslagene over døde varierer mellom 30 og 60 millioner, og Dikötter havner på omkring 45 millioner. De fleste sultet i hjel, men omkring 2,5 millioner ble torturert eller slått i hjel. Dette er den største menneskeskapte katastrofen i verdenshistorien.
I 1957–58 ble det satt i gang et voldsomt program for å styre vann til nyttige formål gjennom bygging av demninger og vanningsanlegg. Prosjektene var som oftest mislykket og økologisk skadelige fordi de ikke var vitenskapelig basert.[3] I tillegg ble arbeidskraft ledet bort fra jordbruket, noe som rammet matproduksjonen.
I 1958 ble kollektiviseringen av jordbruket tatt et skritt videre, ved at kollektivbrukene ble slått sammen til enorme folkekommuner og incentiver for å arbeide fjernet, eller rettere sagt erstattet med direkte slavearbeid. Inspirert av Stalins pseudovitenskapsmann Trofim Lysenko, ble de mest vanvittige storskala-eksperimenter satt i gang. Blant disse var dyppløying, der grøfter på opptil 60 cm ble gravd i den troen at dette skulle øke produktiviteten. En annen var tett såing, der det ble plantet så tett at frøene kvelte hverandre, noe bøndene visste godt, men partikadrene ikke ville høre. Mao opplyste selv de tilbakestående bøndene om hvordan såkornet skulle behandles: «Dersom de får selskap vil de lettere vokse, når de gror sammen vil de være mer komfortable.»
Spurvene ble utpekt som en dødsfiende, siden de spiste av såkornet. I et bisart utslag av massemobilisering ble alle kinesere, over hele landet, satt til å bråke og skremme på et bestemt klokkeslett, slik at spurvene ikke turde sette seg og døde av utmattelse. Resultatet var ikke overraskende en oppblomstring av insektproblemet, blant annet gresshoppesvermer, og langt mer mat ble ødelagt på den måten enn av spurvene.
Stålgalskap
I 1958 ble det også vedtatt at stålproduksjonen skulle øke radikalt. Måltallet ble i flere runder økt fra 5,35 millioner tonn i 1957, til 12 millioner tonn. Mao selv var med på denne bisarre auksjonsrunden, og han klarte, med bistand fra sitt hoff av etterplaprende partikadre, å overbevise seg selv om at Kina kunne produsere 100 millioner tonn innen 1962.
En vesentlig del av «produksjonsøkningen» besto i at det meste som fantes av jern, inkludert jordbruksredskaper, panner og kokekar ble smeltet ned i ovner som ble bygget overalt – en halv million i tallet. Det endte ofte med jern av så dårlig kvalitet at det var ubrukelig. Ødeleggelsen av jordbruksredskaper bidro til fallet i jordbruksproduksjonen. Samme effekt fikk det at arbeidskraft ble kanalisert over i stålproduksjonen.
Ødeleggelsen av kokekar passet godt i tvangskollektiviseringen, siden maten likevel skulle tilberedes og serveres i store felleskantiner. Dette økte den sosiale kontrollen. Lenins diktat om at «den som ikke arbeider, skal heller ikke spise» ble virkeliggjort under «Det store spranget». Den som kontrollerte øsen, kontrollerte folks liv, bokstavelig talt.
Fantasi-statistikk
Maos Kina var en planøkonomi med klare militære trekk. Det gikk ut ordre om hvor mye som skulle produseres og av hvem. Kadre på alle nivåer fulgte lojalt opp ved å love store økninger, og de ble belønnet eller straffet i forhold til om de nådde planmålene.
Det er ikke så rart at dette førte til massiv juksing med tall. Statistikken hadde ingen sammenheng med realitetene, og Mao insisterte svært lenge på å tro på fiktive tall fremfor et økende antall øyenvitneskildringer om hvordan det faktisk sto til. På landsbasis trodde de sentrale myndighetene at kornproduksjonen, basert på det de hadde fått rapportert inn, var mer enn det dobbelte av hva som faktisk var tilfelle.
De fiktive innrapporteringene av produksjon av korn og andre matvarer, fikk dødelige konsekvenser. Sentrale myndigheter rekvirerte en betydelig del av det som ble produsert, blant annet for å fø en voksende bybefolkning. Når lokale myndigheter gjerne doblet eller tredoblet det de rapporterte i forhold til reell produksjon, betød det at nesten all maten ble rekvirert, og det ble ikke igjen på langt nær nok til å fø befolkningen på landsbygda og til såkorn.
Skjermes for kritikk
Dikötter gjør det klart at den hovedansvarlige for katastrofen var Mao selv. Hans manglende verdsetting av menneskeliv er velkjent: «Når det ikke er nok å spise, sulter folk i hjel. Da er det bedre å la halvparten av befolkningen dø for at den andre halvparten skal kunne spise seg mette.»
Mao brukte de neste årene til å konsolidere stillingen, inntil han i 1966 følte seg sterk nok til å sette i gang kulturrevolusjonen, der alle som hadde vist noen form for selvstendig tenkning og kunne utgjøre en trussel mot Maos despoti, ble rensket ut. Det gjaldt også Deng Xiaoping.
Grunnen til at vi ikke har hatt noen avmaoisering i Kina, er åpenbar: Landet har ikke hatt noe regimeskifte. I antall tapte liv er Mao utvilsomt den største despoten i kinesisk historie. Men fremdeles stirrer han ned på deg fra porten til Tiananmen-plassen. Mao er en «keiser» som gjennom sin grusomme og umoralske adferd har mistet himmelens mandat, men siden en slik konklusjon ville smittet over på det dynastiet han stiftet, kan ikke slike tanker tillates.
Da Mao døde, la Deng Xiaoping mesteparten av skylden for alt som hadde gått galt, på Maos enke og hennes allierte. Kulturrevolusjonen hadde gått for langt, og persondyrkingen var for sterk, men Deng ville på ingen måte ha et lignende oppgjør som Khrusjtsjov tok med Stalin. Det hadde svekket det sovjetiske kommunistpartiet, mente Deng. I 1980 ble han spurt om formann Maos portrett fortsatt skulle ha hedersplassen. Svaret var enkelt: «Det skal det, for alltid.»[4]
Bo Xilai og trusselen fra venstre
Denne fredningen av Mao har skapt et ytringsrom på venstresiden, noe Jude D. Blanchette skriver om i boken China’s New Red Guards. Ved å ikle seg Maos ideologiske klær og vise til hans teori og praksis, er disse nymaoistene ganske godt beskyttet mot regimets sensur. Som alltid går grensen der partiet føler sitt maktmonopol truet. Da blir også slike organisasjoner og publikasjoner stengt.
I likhet med Stalin, er Mao populær hos mange på landsbygda, en popularitet som trolig hadde vært svekket dersom de kjente til hans ansvar for at deres beste- og oldeforeldre sultet i hjel. Det finnes en nostalgi som venstresiden kan tappe, og særlig når egalitære idealer utfordres gjennom økt ulikhet og fremveksten av en superrik kapitalistklasse.
Under Jiang Zemin ble det ryddet så kraftig i statsselskapene at mange millioner mistet jobben, og helsevesenet ble langt på vei privatisert. Det politiske presset for en kursjustering i retning venstre ble stort. Hu Jintao satte videre reform av statsselskapene på vent, og startet oppbyggingen av velferdsstaten.
Chongqings guvernør Bo Xilai bygde i årtusenets første tiår sin politiske plattform på å takle utvekster i reformperioden. Hans reformprogram var ikke særlig radikalt, snarere en kombinasjon av rimelige svar på reelle problemer og mer velferd.[5] Vi skal senere se at det er et stort problem at lokale myndigheter tar land fra innbyggerne og selger til eiendomsselskaper. Bo ville sette en stopper for dette, og isteden bygge subsidierte leiligheter. Han ville liberalisere hokou-systemet[6] og gi migrantarbeiderne bedre rettigheter og levekår. Bo slo også ned på korrupsjonen, og regelrett mafiavirksomhet, ofte med ulovlige midler. Senere ble han riktignok anklaget for at dette bare var et skalkeskjul for egen berikelse.
Bo, som opprinnelig var en del av Jiangs Zemins reformfraksjon, hadde kledd sitt reformprogram i Maos klær, gjennom en revitalisering av gamle maoistiske kulturuttrykk, særlig såkalte «røde sanger». I 2008 satte han i gang en rød kulturkampanje, med 36 nyskrevne hyllester til nasjonen og partiet. Offentlig ansatte deltok i en sangkonkurranse kalt «Ode til Det Kjære Partiet». I 2011 holdt han en stor tale der han gjorde narr av dem som var redd for en kulturrevolusjon nummer to, men viktigere: Alle slike taler, siden Deng, skulle inneholde kritikk av kulturrevolusjonen og støtte til reform og åpning. Begge deler manglet.[7]
Dette ga det en ideologisk overbygning, som ble oppfattet som farligere enn om han hadde holdt seg til praktiske løsninger på reelle problemer. I tillegg var hans ambisjoner altfor tydelige, og han drev en uvanlig aktiv valgkamp for å komme seg inn i maktens aller helligste, Politbyråets stående komité. Da Bo på starten av 2010-tallet fremsto som en farlig rival for Xi, var toleransen over. Samme dag som han fikk sparken, ble alle nymaoistiske nettsider midlertidig stengt.[8] Bo soner en dom på livsvarig fengsel, og ingen har hørt noe fra ham siden dommen i 2013.
Etter Bos fall har store deler av den nymaoistiske bevegelsen sluttet entusiastisk opp om Bos banemann, Xi Jinping. Grunnen er at Xi, enda mer enn tidligere ledere etter Mao, har gjort forsvaret av partiet – og Kinas – strålende historie til et kjernepunkt. Det må innebære et forsvar av Mao. I en tale i starten av 2013 gjorde Xi dette helt klart: «Bare tenk dere dersom Mao hadde blitt totalt tatt avstand fra. Kunne vårt parti stått fast, eller kunne Kinas sosialistiske system ha overlevd? Nei, det kunne det ikke. Landet ville ha havnet i kaos.»[9]
Xi har derfor slått hardt ned på alle som stiller spørsmålstegn ved dette, og blitt en god alliert for nymaoistene, selv om han ikke er en av dem.[10]
Historien retusjeres til 100-årsjubileet
Xi har de siste årene trappet opp kampen mot det han kaller «historisk nihilisme», som i virkeligheten betyr å formidle negative sider av partiets historie. I april 2021 ble det etablert en egen hotline, der alle kan ringe inn opplysninger om folk som har snakket eller skrevet «feil» om dette. Nettinnhold og kommentarer i sosiale medier slettes også.
Som en forberedelse til feiringen av kommunistpartiets 100-årsjubileum i juli 2021, ble en revidert versjon av den offisielle partihistorien lagt frem i februar samme år. Den har noen interessante og talende endringer fra forrige versjon fra 2011, ifølge Chun Han Wong og Keith Zhai i Wall Street Journal og en gjennomgang hos Radio Free Asia.[11]
Tidligere har historien inneholdt negative sider ved «Det store spranget», riktignok uten å klandre Mao. Nå er dette tonet kraftig ned og forkortet. Som tidligere nevnt, er kulturrevolusjonen det eneste området der det etter Maos død har vært tillatt å kritisere ham. Ansvaret ble klart plassert hos Mao i den forrige versjonen, der kulturrevolusjonen fikk et eget kapittel med 11 000 ord. Nå er gjennomgangen sterkt forkortet, og Maos ansvar fjernet. Isteden pekes det på at mange av Maos korrekte ideer ikke ble gjennomført.
Til gjengjeld er det blitt plass til lange kapitler om Xis lederskap og resultater. De utgjør mer enn en firedel av den offisielle historien.
[1] Blanchette, s. 34–36. En utbredt myte er at denne resolusjonen, eller andre dokumenter og uttalelser, betyr at kommunistpartiets dom over Mao var at han var 70 prosent bra, 30 prosent dårlig (se for eksempel Sæbø, 185). Dette er en sammenblanding med Maos egen dom over kulturrevolusjonen, og i virkeligheten er ikke noen prosentfordeling brukt av partiorganer eller ledende representanter for regimet. Han brukte også 70/30–fordelingen om Stalin. Husk at det Mao fant av feil hos Stalin var helt andre enn Stalins massemord på millioner utenfor og innenfor kommunistpartiet. Mao gjorde jo akkurat det samme. Men de var uenige om blant annet strategi og utenrikspolitikk. Konflikten med Sovjetunionen ble imidlertid langt sterkere etter Stalins død, delvis som følge av avstaliniseringen i Sovjetunionen.
[2] Blanchette, s. 34.
[3] Så sent som i 1975 brast en dårlig demning fra denne tiden, og 230.000 kinesere druknet.
[4] Intervju med Oriana Fallaci: «Deng: A Third World War Is Inevitable.” Washington Post, 1. september 1980.
[5] Blanchette, s. 109.
[6] Se nærmere beskrivelse av hokou i kapitlet om ulikhet.
[7] Blanchette, s. 113.
[8] Blanchette, s. 125.
[9] Blanchette, s. 139.
[10] Blanchette, s. 133. Den ledende nymaoisten Zhang Hongliang peker imidlertid på en inkonsekvens i Xis manglende vilje til å endre partiets offisielle standpunkt til kulturrevolusjonen, som fremdeles er kritisk. Dersom kulturrevolusjonen var en «katastrofe», slik partiet slo fast i 1981, må systemet som frembrakte den være et ondt system, og partiet som forårsaket katastrofen, være syndefullt. Jeg er enig med Zhang, og det gjelder i enda større grad for Det store spranget. Systemet og partiet er ondt.
[11] «China Repackages Its History in Support of Xi’s National Vision.” Wall Street Journal, 15. juni 2021. “Beijing Revises ‘Correct’ Version of Party History Ahead of Centenary», Radio Free Asia, 15. april 2021.


