Historien bak «America First»
Trump tror at det er han som oppfant begrepet America First.
I et intervju med The Atlantic lørdag viser Trump igjen sin manglende historiske innsikt: Historien starter med ham.
“When I caught Donald Trump by phone this morning, the president wanted to make one thing clear: “America First” means whatever he says it does. “Well, considering that I’m the one that developed ‘America First,’ and considering that the term wasn’t used until I came along, I think I’m the one that decides that,” Trump told me.”
Bakgrunnen er at deler av MAGA, med Iran- og Russlands-vennlige Tucker Carlson i spissen, er kritiske til at USA trekkes inn i en ny krig i Midt-Østen. Derfor har Trump behov for å understreke at alle begreper knyttet til MAGA-bevegelsen defineres av ham. MAGA er det som Trump til enhver tid mener, og derfor gjelder det også hva America First betyr.
Det er ingen overraskelse at Trump ikke kjenner USAs historie. Mannen har knapt nok lest en bok, ikke en gang de han selv har «skrevet», og det merkes. Nedenfor klipper jeg ut noen sider fra min bok Trump og fascismen om hvordan dette begrepet oppsto.
America First!
Som vi allerede har vært innom var det en betydelig utveksling av ideer over Atlanterhavet i fremveksten av en såkalt vitenskapelig basert rasisme. I det multietniske USA ble rasismen først og fremst brukt i kampen om hvordan landet skulle utvikle seg etter borgerkrigen, og senere i hvordan innvandringspolitikken etter hvert ble omformet for å favorisere innvandring fra Europa og stenge asiater ute. Denne rasismen fikk et tydeligere fascistisk uttrykk på 1920-tallet.
La oss starte med det slagordet som ved siden av Make America Great Again oppsummerer trumpismen: America First! Som Sarah Churchwell skriver i sin bok om epoken: Amerika først hadde vært tvinnet inn i den amerikanske politiske historien i flere tiår. Stiftelsen av America First-komiteen i 1940 var ikke starten på denne historien. Den var snarere slutten, inntil Trump gjenopplivet begrepet.
Den første som populariserte begrepet America First var president Woodrow Wilson i 1915. På den tiden ville han holde USA utenfor første verdenskrig og forholde seg nøytral. USA var ikke likegyldig til det som skjedde i Europa, men skulle stå klar til å hjelpe begge sider når krigen var over. Wilson var opptatt av å understreke at han ikke var isolasjonist, men tvert imot skulle USA lede og være et eksempel for andre.
Slagordet ble raskt adoptert av de som faktisk var isolasjonister.[1] Hans republikanske motpart Charles Evan Hughes gikk også til valg på parolen America First! i 1916. Hos Hughes fikk dette en klarer nasjonalistisk form, og han var en ivrig talsmann for proteksjonisme.[2] En av hans fremste støttespillere var mediemogulen William Randolph Hearst, som tok i bruk sine mange aviser for å spre budskapet og motstanden mot amerikansk deltakelse i krigen. Etter første verdenskrig var det ingen tvil om hva America First betydde.[3] Isolasjonistene hadde entydig erobret begrepet og Wilson led nederlag i sine forsøk på å gi USA en sentral rolle i oppbyggingen av en ny internasjonal orden.[4] Hearst sto igjen som vinner.[5]
I 1920 tok republikanernes presidentkandidat Warren G. Harding frem igjen America First som valgslagord, i Hughes’ og ikke Wilsons ånd. Etter å ha vunnet valget, slo han fast at første verdenskrig ikke hadde blitt utkjempet for å sikre demokratiet, men amerikanske interesser utenlands.[6] America First-foreninger ble opprettet, og tok blant annet til orde for boikott av britiske og europeiske varer. Harding arbeidet med å øke tolltariffene, akkurat som Trump senere skulle gjøre.
Hundre prosent amerikaner
America First handlet om noe langt mer enn nøytralitet og amerikanske interesser i utenrikspolitikken. Det handlet også om hva USA skulle være. Wilson og andre førte en assimileringspolitikk, der de mange innvandrerne skulle oppmuntres til å bli amerikanere først og fremst, og legge eventuell lojalitet til de landene de kom fra bak seg. Denne assimileringsstrategien ble utformet av Wilsons utdanningsdirektorat.[7]
Første verdenskrig gjorde at mange amerikanere var bekymret for splittet lojalitet, og det ble satt i gang kampanjer mot såkalte bindestreks-amerikanere. Disse fikk ofte klare rasistiske overtoner. Det handlet om at man bare kunne stole på de som var «hundre prosent» amerikanere, og dette ble eksplisitt eller implisitt antatt å gjelde bare hvite amerikanere.
Helst skulle disse «hundreprosenterne» være født i USA, for å redusere faren for splittet lojalitet, men dette kravet ble for strengt selv for mange av disse. En av dem var den ledende kongressmannen Julius Kahn, som sto bak loven som i 1902 stoppet ytterligere innvandring av kinesere. Kahn var tyskfødt jøde.
En annen var senator Knute Nelson, som i nekrologen ble hyllet som hundre prosent amerikaner, selv om han var født i Norge. Forklaringen på denne tilsynelatende selvmotsigelsen sto i nekrologen. Nelson hadde «sann nordisk nedstamming.» I USA var det vanlig på den tiden å bruke «nordisk» på samme måte som nazistene senere brukte «arisk».[8] Rasisten Madison Grant så nordeuropeerne som rasemessig overlegne søreuropeerne.
Calvin Coolidge ble brått president da Harding døde i 1923, og brukte også slagordet «America First» i sin kampanje for gjenvalg året etter. I 1921 hadde han skrevet en artikkel der han tok til orde for at landet bare skulle godta den «riktige formen» for innvandring, og ikke måtte bli en «dumpeplass». Coolidge var, som mange på den tiden, tilhenger av rasehygiene, og fremhevet at de «nordiske» var å foretrekke.[9] Linjene til Trumps uttalelser om hvilke nasjoner som bør slippe inn i USA er klare.
I 1924 kunne Coolidges motkandidat ha blitt tidligere finansminister William Gibbs McAdoo, som mente at America First hadde blitt tilsmusset av at den korrupte Harding-administrasjonen hadde brukt slagordet. Det året hadde Ku Klux Klan i realiteten overtatt den politiske kontrollen i flere delstater, og det oppsto en bitter strid om dette innen det demokratiske partiet.[10] McAdoo ble ansett som for vennligsinnet til klanen, og nektet å ta avstand fra den offisielle støtten han fikk fra organisasjonen. Det førte til at han tapte nominasjonen. Dette illustrerer likevel hvor sterkt rasistiske og sterkt nasjonalistiske ideer sto i begge partier på den tiden.
Ku Klux Klan
Ku Klux Klan ble først organisert straks etter borgerkrigen av tidligere soldater i sørstatshæren, og angrep svarte og deres allierte i et forsøk på å gjenopprette det gamle raseskillet. Den ble etter hvert bekjempet av nordstatsmyndighetene som okkuperte sørstatene frem til 1877 (Reconstruction) og ble oppløst i 1871. Så gjenoppsto den under første verdenskrig, inspirert av den klan-vennlig filmen Birth of a Nation fra 1915, som ble en stor suksess på kinoene.
I 1920 tok klanen i bruk «America First» som sitt viktigste slagord.[11] Var de fascister? Sammenligningene ble i hvert fall tidlig tatt i bruk i amerikansk presse for å forklare fenomenet fascisme i Italia straks etter Mussolinis maktovertakelse.[12] Men det var ikke bare det. Klanen ville gjerne bli forbundet med fascismen. Mussolini var tross alt en «vinner» og fascismen var på fremmarsj i mange europeiske land. Robert Paxton kaller klanen en prøveforestilling for mellomkrigstidens fascisme.[13]
Mot slutten av 1922 erklærte organisasjonens leder med tittelen The Imperial Giant, at de skulle danne en allianse med Mussolini og samarbeide om å etablere en avlegger av klanen i Italia.[14] Dette skapte intern uro, siden klanen var en rent protestantisk organisasjon med brodd mot katolisismen som altså nå plutselig skulle ønske papistene velkommen, også i USA. Klanen, og enda mer organisasjonene som fulgte etter, muterte i retning fascismen på 1920-tallet ved å erstatte antikatolisismen med antisemittismen og legge vekt på antikommunismen.[15] Begge deler gjorde at de kom mer i takt med italiensk fascisme og tysk nazisme, og gjorde det lettere for gamle klanmedlemmer å slutte seg direkte til fascistiske organisasjoner senere.
Klanen vokste seg riktig stor og sterk på 1920-tallet. I 1927 samlet et tusentalls av dem seg til en marsj gjennom Queens i New York. Det endte i slåsskamper med motdemonstranter og politiet og syv personer ble arrestert. Fem av dem var aktive medlemmer av klanen, en var arrestert ved en feiltakelse, og den siste ble ikke identifisert som klanmedlem, men han ble arrestert fordi han nektet å følge politiets ordre. Hans navn: Fred Trump, Donalds far.[16] Det finnes imidlertid ingen beviser på at Fred var medlem av klanen.[17]
De nordlige gruppene jobbet mest med å utbre sin ideologi og påvirke demokratiske valg, og historikeren Linda Gordon konkluderer med at deres bruk av vold var helt perifer, mens de sørlige gruppene var terrororganisasjoner som sto bak tusenvis av lynsjinger.[18] De fleste historikerne anslår at medlemstallet lå omkring fem millioner i 1925.[19]
Det gikk raskt nedover igjen. Allerede året etter førte interne uenigheter til splittelser. Uenighet i veivalg når det gjaldt hvordan de politiske partiene skulle påvirkes, samt politiske og økonomiske skandaler, dominerte. Blant skandalene var at en av lederne, D.C. Stephenson, ble dømt for voldtekt og mord på en ung dame. Hun var hvit, så dette var noe helt annet enn en lynsjing i ny og ne. Mot slutten av tiåret hadde medlemstallet falt til noen hundre tusen.[20] Det hjalp ikke at depresjonen gjorde det vanskelig for mange å ta seg råd til medlemskontingenten.
(…)
Charles Lindbergh
Den som kom til å lede kampen mot at USA skulle blande seg inn i andre verdenskrig var Charles Lindbergh, flyverhelten kjent for å være den første som krysset Atlanterhavet. Etter at Lindbergs lille sønn ble kidnappet og myrdet i 1935, dro familien til Europa, der nazistene gjorde alt for å innynde seg, og Lindbergh ble tildelt en utmerkelse av Hermann Göring i 1938.
Lindberghs isolasjonisme var rasistisk motivert. I sin første radiosending der han advarte mot amerikansk engasjement utenlands argumenterte han med at USA skulle holde seg utenfor fordi den hvite rase ikke var truet av krigen i Europa.[21] Krigen handlet om en intern strid innenfor den vestlige sivilisasjonen, og USA skulle ikke ta parti. «Vårt bånd med Europa er et rasemessig bånd, og handler ikke om politisk ideologi.» Disse temaene gikk igjen i hans radiosendinger, og i en artikkel han skrev for tidsskriftet Det Beste i november 1939. De hvite måtte stå sammen mot mongoler, persere og maurere, og infiltrering fra mindreverdig blod, skrev Lindbergh.[22]
Lindberghs antisemittisme kom sjeldnere til uttrykk, men i sine dagbøker skrev han om nødvendigheten av å begrense jødene innflytelse og da måtte jødenes andel av befolkningen ikke bli for høy.[23] Lindbergh var altså rasist og tyskvennlig, men omfavnet ikke nazismen som sådan, selv om han later til å ha hatt sympati for den.[24]
America First – Again!
Vi så i starten av kapitlet at begrepet America First var i omfattende bruk, inkludert av presidenter og presidentkandidater i mer enn 25 år før komiteen som lenge var mest knyttet til det ble stiftet sommeren 1940. America First Committee (AFC) var en langt bredere bevegelse enn de nasjonalistiske og fascistiske organisasjonene vi har sett på ovenfor. Dette var en antikrigsbevegelse, opprinnelig stiftet av Yale-studenter, som også omfattet pasifister, sosialister og libertarianere.[25] De var altså ikke enig om så mye bortsett fra dette ene – å holde USA utenfor andre verdenskrig.
På det meste hadde bevegelsen omkring 800 000 medlemmer, inkludert kjente navn som Henry Ford, Walt Disney, arkitekten Frank Lloyd Wright og navn som senere skulle bli kjent, som den senere presidenten Gerald Ford. Selv om amerikanske fascister var med, var AFC for ideologisk mangfoldig til å kalles fascistisk, og bevegelsen forsøkte å holde avstand til de åpne fascistene, som Silver Shirts.[26] Selv om organisasjonen ikke var eksplisitt fascistisk, sluttet den etter hvert i høy grad fred med disse ekstremistiske kreftene og ødela sitt «store telt» med et mangfold av stemmer.[27]
En av disse ekstremistene var Lindbergh, som ikke var blant stifterne, men sluttet seg til i april 1941 og raskt ble bevegelsens frontmann og store mobilisator. Lindberghs protyske holdninger brakte også med seg kritikk. Hans ulmende antisemittisme kom også til overflaten. I en tale i Des Moines 11. september 1941 fremhevet han at det ikke bare var britene som ville trekke USA med i krigen, men også jødene. Deres interesser var ikke USA interesser, og jødenes påståtte kontroll over amerikanske medier, forretningsliv og styresmakter utgjorde en trussel mot landet. Lindbergh var riktignok påpasselig med å ta avstand fra jødeforfølgelsene i Tyskland.[28]
Lindbergh hadde gått over streken, og fikk sterk kritikk også fra mange av sine støttespillere, som William Randolph Hearst. Hans aviser kalte talen «uamerikansk».[29] AFC sluttet å invitere ham til å holde taler, og deler av ledelsen trakk seg i protest mot ham.[30] Hvorvidt Lindbergh kunne ha gjenvunnet sin posisjon kan man bare spekulere i, men det ville i så fall ha vært til skade for AFCs posisjon i opinionen. Mindre enn en måned etter talen angrep Japan Pearl Harbor, USA var i krig og fire dager etterpå ble AFC oppløst.
Det var ikke bare AFC som fikk banesår da USA gikk med i krigen. Det gjaldt også de klart fascistiske gruppene. Deres krav på å være patrioter falt sammen, og hadde allerede blitt svekket av at nazistene gikk til krig mot andre «nordiske» land som amerikanske fascister assosierte seg med. Pelley oppløste Silver Shirts straks etter Pearl Harbor.
Nasjonalismen overvintret
Ytre høyre forsvant imidlertid ikke. Antikommunismen fikk radikale utslag under McCarthyismen på slutten av 1940-tallet og til midten av 1950-tallet. Den fakkelen ble deretter plukket opp av John Birch Society, en organisasjon som ble startet i 1958 og som på 1960-tallet kan ha hatt omkring 100 000 medlemmer.[31] Ku Klux Klan fikk en ny blomstring gjennom sin motstand mot borgerrettsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet, også kjent som bevegelsens tredje bølge. Den ble imidlertid svakere enn de to første.
Pat Buchanan fikk god oppslutning i republikanernes primærvalgkamp i 1992, likevel uten å være i nærheten av å vinne, og noe mindre i 1996. Han var tidligere taleskriver for både Richard Nixon og Ronald Reagan, og et kjent ansikt i høyresidens medier. Buchanan gjenopplivet America First som slagord, og markerte seg særlig som proteksjonist. Trump ble åpenbart inspirert av Buchanans nasjonalisme, men mente Buchanan var antisemittisk, homofob og for rasistisk. Klansmannen David Duke var også med i Reformpartiet. Da Buchanan i 2000 stilte til valg for et nytt parti, Reformpartiet, meldte Trump seg ut av det republikanske partiet og vurderte å stille mot Buchanan, men slo det til slutt fra seg. [32]
[1] Churchwell, s. 44-45, 55.
[2] Churchwell, s. 49-50.
[3] Churchwell, s. 79.
[4] Internasjonalistene lyktes først etter slutten av andre verdenskrig.
[5] Trump fortalte en gang at Citizen Kane, som er løst basert på livet til Hearst, var hans favorittfilm. Churchwell, s. 297.
[6] Churchwell, s. 84, 89.
[7] Matthew Specter & Varsha Venkatasubramanian: «’America First’: Nationalism, Nativism, and the Fascism Question, 1880-2020» i Rosenfeld & Ward, s. 111.
[8] Churchwell, s. 58-59.
[9] Churchwell, s. 121.
[10] Churchwell, s. 154.
[11] Matthew Specter & Varsha Venkatasubramanian: «’America First: Nationalism, Nativism, and the Fascism Question, 1880-2020» i Rosenfeld & Ward, s. 108, Churchwell s. 15, 91, 121.
[12] Churchwell, s. 127.
[13] Paxton, s. 49.
[14] Churchwell, s. 131.
[15] Linda Gordon: «The American Fascists», Rosenfeld & Ward, s. 141.
[16] Churchwell, s. 17. Da dette senere ble brakt på banen nektet Donald kategorisk at hans far hadde vært med på dette.
[17] «Was Donald Trump's Father in the KKK?». Newsweek, 29. januar 2024.
[18] Gordon, s. 141, 158.
[19] Churchwell, s. 161.
[20] Churchwell, s. 184.
[21] Churchwell, s. 258.
[22] Churchwell, s, 260. Reader’s Digest kom i flere tiår ut i Norge under tittelen Det Beste.
[23] Churchwell, s. 160.
[24] Specter & Venkatasubramanian, s. 122.
[25] Churchwell, s. 270, SV 116).
[26] Specter & Venkatasubramanian, s. 120.
[27] Specter & Venkatasubramanian, s. 124.
[28] Churchwell, s. 279-80.
[29] Churchwell, s. 282.
[30] Specter & Venkatasubramanian, s. 121.
[31] Birchernes angrep på Eisenhower og generelle retorikk ble etter hvert så hysterisk at den konservative bevegelsens ledende organ, National Review og dets redaktør Bill Buckley tok et oppgjør med dem. Buckley hadde i denne striden en alliert i presidentkandidat Barry Goldwater, og begge disse var selv sterkt antikommunistiske. Carl T. Bogus: Buckley. William F. Buckley jr. and the Rise of American Conservatism. Bloomsbury Press, New York, s. 176-198.
[32] Churchwell, s. 290.