Glem ikke!
AUF starter i dag en serie som minnes de 77 som ble drept for snart 15 år siden. Se den.
Siden tidlig i tenårene har jeg vært levende opptatt av Holocaust. Jeg antar at det var det klare skillet mellom godt og ondt som gjorde dette særlig interessant. For en grublende tenåring var det vanskelig å komme unngå spørsmålet om hvordan et slik industrialisert massemord var mulig. Jeg fant etter hvert et svar. Det handler om ideologi – århundrer med jødehat destillert til sin reneste form i nazismen. Ideer hadde konsekvenser. Hat fikk konsekvenser.
I 2008 besøkte jeg Yad Vashem, Holocaust-museet i Jerusalem. Jeg gikk alene, siden jeg trengte tid. Museet har mange deler, og forteller historien på ulike måter. Det som traff meg sterkest var de korte intervjuene med overlevende som var spredd på skjermer gjennom deler av museet. Jeg hadde sett noe lignende før, i Claude Lanzmanns ni timer lange dokumentarfilm om Shoah, den hebraiske betegnelse på Holocaust. Men Lanzmanns film ble for mye, nærmest nummende.
Vitnesbyrdene i Yad Vashem var stille, kontrollerte, selv om en og annen tåre falt, og øynene kunne være blanke. Det var ingen (velbegrunnede) raseriutbrudd eller politiske taler. Bare nøkterne beretninger om den ondskapen som hadde rammet dem selv og deres nærmeste. Særlig en eldre mann gjorde inntrykk, så sterkt at jeg ikke hadde problemer med å finne ham igjen på museets nettsider i går. Da oppdaget jeg at han også hadde vært med i Shoah-filmen.
Shimon Srebrnik fortalte om sin «jobb» i dødsleiren Chelmno. Hans far var drept i gettoen i Lodz, hans mor i Chelmno. De døde hadde økonomisk verdi, og likene ble «høstet» før de ble brent. Aller mest lukrativt var gullfyllingene noen hadde i tennene. Andre fjernet tennene, ofte på så brutalt vis at kjøtt fulgte med. Shimons jobb var å skille gullet fra resten. Det luktet forferdelig. Shimon var 13 år gammel.
6 millioner drepte er et ufattelig tall. For å ta dette inn, må vi se mennesket. Disse filmene lar oss gjøre det. Auschwitz Memorial poster hver dag veldig korte biografier om dem som havnet i leiren og deres skjebne på X og Bluesky. Av og til reposter jeg dem. For vi må ikke glemme.
Dette var en appell - Niemals Vergessen - som ble spredd blant tyskere etter forbrytelsen. Mange tyskere tok det til seg. Lenge. Men i september er det delstatsvalg i Sachsen-Anhalt. Der er det mulig at AfD, et parti som slekter på det som bygde Auschwitz, selv om det ikke tar ideene så langt, kan få rent flertall. Vi glemmer.
I dag lanserer AUF en serie om ofrene for bombingen av regjeringskvartalet og massakren på Utøya for snart femten år siden. AUFs leder Gaute Børstad Skjervø beskrev prosjektet slik på Facebook i går:
«Gjennom våren og sommeren skal AUF fortelle historiene til de 77 som ble drept 22. juli. Ved hjelp av noen av landets mest kjente profiler inkludert de tre statsministrene siden 2011, skal vi fortelle om livene til hver enkelt. Noen skulle blitt 30 i år. Noen skulle vært småbarnsforeldre. Andre skulle vært hardtslående politikere eller engasjerende lærere. De skulle fått finne sin egen vei i livet. Det får de ikke. Ingen av oss kan vekke de døde til live. Men vi alle kan bidra til å holde deres minne levende.»
Anders Behring Brevik er ikke Hitler, selv om han er nazist. Holocaust skal ikke trivialiseres med sammenligninger med andre massemord og overgrep i verdenshistoriens. Dets kalde, industrielle preg plasserer Holocaust i en egen kategori.
Men det er ingenting trivielt i 77 tapte liv, den største enkeltforbrytelsen på norsk jord. Og AUFs budskap er det samme. Vi må ikke glemme.
Noen kommer aldri til å glemme – de som mistet sine kjære den dagen eller reddet livet ved å legge på svøm. Mange flere har en personlig forbindelse til noen som ble rammet. Jeg kjenner en mor som mistet sin datter. Hun var 18 år. Mange har ingen slik direkte eller indirekte kontakt med ofrene. Men vi er alle mennesker, vi kan alle føle empati, og vi kan mobilisere mot ondskapen.
For meg var det skremmende hvor kortvarig sjokket etter 22. juli dempet hatet i sosiale medier. Det tok bare uker, måneder før Arbeiderpartiet og alt dets vesen igjen var forrædere som ødelegger landet og må stanses. Andre politikere og partier opplever også hets, men den som rettes mot Arbeiderpartiet er særlig giftig sett i lys av det som faktisk hendte i 2011. Det ser ikke ut til å få tastaturkrigerne til å tenke seg om.
Det er langt mellom støtten til ABBs gjerninger, selv om den også finnes, men kort mellom spredningene av et hat som ligner hans. Det er selvsagt ingen nødvendig kobling mellom å uttrykke og spre hat, og hatefulle gjerninger. Men når hatet blir utbredt, kommer noen til å handle.
Det mest nedrige jeg kan tenke meg er at overlevende og etterlatte etter 22. juli fremdeles møter hets. For tre år siden viste en studie at en av tre overlevende fra Utøya hadde opplevd personlige trusler eller hatytringer. I forbindelse med denne markeringen har AUF måttet sette på ekstra ressurser for å moderere kommentarfeltene. De har grunn til å tro at noen føler det som sin plikt å benytte anledningen til å gjøre det de gjør best – å hate.
Først ut i dag er Jens Stoltenberg, som på mindre enn to minutter beskriver Monica Bøsei. Hun jobbet på Utøya, var daglig leder og ansvarlig for driften der. Monica ble «Mor Utøya». Hennes liv ble brutalt stoppet da hun var 45 år gammel. Stoltenberg startet slik. «Kan du gi meg et løfte? Ikke glem Monica».
Vi skal ikke glemme Monica.