Er «myk makt» død?

Han som laget begrepet, Joseph S. Nye døde tirsdag.

Et navn som ofte dukker opp i mine bøker og artikler er Joseph Nye, tidligere politiker og mest kjent som statsviteren. Han laget begrepet soft power, myk makt. Tirsdag døde han, 88 år gammel.

Hans tenkning er aktuell fordi Donald Trump har avblåst 80 år med amerikansk satsing på myk makt, til fordel for den harde – militær og økonomisk. Jeg skrev litt om det i Panorama tidligere i år under tittelen USA skal vinne, ikke inspirere.

Istedenfor en nekrolog, gjør jeg det enkelt, og klipper inn noen utdrag fra tekster jeg tidligere har skrevet om Nye og myk makt. Først noen avsnitt om Kinas (manglende) myke makt fra min bok fra 2021 Den nye kalde krigen. Deretter noen avsnitt fra en artikkel jeg skrev for Minerva i 2008, i opptakten til presidentdebatten mellom Barack Obama og John McCain.

**

Myk makt: Bare søte pandaer

Når Kina skal vise en myk side av seg selv, eller belønne vennligsinnede nasjoner, sender de en panda eller to til en dyrehage. Det er påfallende hvor lite stormakten har å by på, som er attraktivt utenfor landets grenser, ut over handel og investeringer.

Soft power – myk makt, er et begrep utviklet av den amerikanske statsviteren og tidligere politikeren Joseph S. Nye i en artikkel i Foreign Policy i 1990, og penslet ut i detalj i boken ved samme navn fra 2004. Det handler om «evnen til å få det du vil gjennom tiltrekning, snarere enn tvang eller betaling». Dersom du får andre til å ville det samme som deg, har du mye myk makt. Dette kommer altså i tillegg til hard makt i form av militær styrke, som kan brukes til å tvinge, skremme eller beskytte, og økonomisk makt, som kan stimulere til samarbeid gjennom gjensidige fordeler.

Nye viser til tre kilder til myk makt: Kultur, politiske verdier og hvordan utenrikspolitikken utøves. Vi har allerede sett at Kinas ulvekrigerdiplomati de senere år snarere har fyrt opp under anti-kinesiske oppfatninger. Landets politiske verdier har også begrenset appell, bortsett fra blant autoritære ledere. Men Kina er en eldgammel sivilisasjon, som i århundrer har påvirket både sine naboland og de som ligger lenger unna. Her burde det være mer å hente.

Myk makt kommer ikke fra staten

Konseptet «myk makt» kom inn i kinesisk akademisk debatt tidlig på 1990-tallet, og særlig etter at Nyes bok Soft Power ble oversatt i 2004. Regimet ser at de har en svakhet som må bøtes på, men dette arbeidet hemmes av en manglende forståelse av hva myk makt er og hvordan den oppstår. Kommunistpartiet tror at det handler om at staten skal fremme et bestemt image av Kina, og gjerne fremheve spesielle kinesiske dyder eller landets kultur og ærerike historie. Men dette bommer på begge punkter.

Myk makt fremmes ikke gjennom statlig propaganda. Det er ikke et ferdig bygget image som skal markedsføres av staten, men noe som stadig er i utvikling, gjerne gjennom sivilsamfunnet og kulturlivet. Men Kina har ikke et uavhengig sivilsamfunn eller kulturliv. For det kinesiske komm unistpartiet er, som vi har sett, skillet mellom stat og samfunn meningsløst. Samfunnet, i alle dets bestanddeler, styres av partiet. Når staten, gjerne via statsstyrte medier, trer inn som den fremste formidleren av kinesiske verdier, vil dette snarere virke mot sin hensikt. Det forsterker det negative bildet av for mye statlig styring og for lite frihet i Kina.

Selv vellykkede fremstøt for å vise et moderne og velfungerende Kina, som Beijing-olympiaden i 2008 og verdensutstillingen i Shanghai året etter, blir raskt stilt i skyggen av landets menneskerettighetsbrudd, skriver Nye. Regimet trodde at disse arrangementene hadde gitt dem ny myk kapital, men de sølte den raskt bort ved å slå kraftig ned på opposisjonen like etterpå. Mest oppmerksomhet fikk fengslingen av Liu Xiaobo.

Den andre misforståelsen består i å fremme det særegne med Kina, typisk via Konfutse-instituttene. Myk makt handler om å fremme det universelle – verdier som gjerne kan være forankret i kinesisk historie, men som er allmenngyldige og dermed appellerer også uten for landets grenser.

Det som tiltrekker i USAs dannelsesmyte er nettopp at landet var et tidlig (riktignok begrenset) demokrati, og nedfelte individuelle og politiske rettigheter gjennom grunnloven og en åpen debatt om dette. Den amerikanske individualismen, og det mangfold og den kreativiteten som er knyttet til denne, står helt sentralt i USAs myke makt. Både demokrati og individualisme er universelle verdier. Hva har Kina å tilby? Et budskap om «fred og harmoni», i realiteten stabilitet og orden, som koblet med ulvekrigerdiplomatiet, appellerer til autoritært innstilte mennesker verden over.

**

Woodstock eller Hanoi Hilton

John McCain kommer fra en familie av fremstående yrkesmilitære og er selv krigshelt. Barack Obama representerer en ny generasjon med større tro på dialog enn militær makt. Akademikernes skille mellom myk og hard makt blir derfor gjort levende i denne valgkampen.

Fredag kveld avholdes den første TV-debatten mellom John McCain og Barack Obama. Temaet er utenrikspolitikk. Kandidatenes perspektiv er veldig forskjellig, selv om den praktiske politikken kanskje ikke vil være så ulik.

Distinksjonen mellom myk og hard makt er velkjent blant dem som følger med i den utenrikspolitiske debatten, og stammer opprinnelig fra professor Joseph S. Nye ved Harvard. Nyes siste bok om emnet kom i 2004: Soft Power: The Means to Success in World Politics. Hans enkle definisjon av ”soft power” er ”evnen til å få det du vil gjennom tiltrekking snarere enn tvang eller betaling”. Du lykkes dersom du får andre til å ønske det samme som deg.

Oversatt til amerikanske forhold består den myke makten først og fremst i at USA – dets kultur, økonomi, samfunnsliv, ideer og idealer og politiske organisering – fremstår som et eksempel for resten av verden, et ideal å strekke seg etter. Mange amerikanerne mener nok at slik er det også i dag, eller ihvertfall at det burde være slik. Det er de ikke alene om – vi kan bare minne om Gro Harlem Brundtlands ”det er typisk norsk å være god”.

Frihetens siste skanse

I denne valgkampen har vi hørt Barack Obama omtale USA som ”the last great hope on earth”, en frase hentet fra Abraham Lincolns frigivelse av slavene. Ronald Reagan så på USA som ”the shining city on a hill”. Thomas Jefferson så for seg at USA skulle vokse til et svært ”empire of liberty” og Benjamin Franklin mente at ”America’s cause is the cause of all mankind”. Det har alltid vært en dominerende oppfatning i USA at det som er bra for USA er bra for menneskeheten. Obama er intet unntak.

For ikke-amerikanere kan slike fraser virke svulstige, men de er solid forankret i den amerikanske folkesjelen, og etter min mening også i historiske realiteter. Den amerikanske nasjonen var vitterlig i sin tidlige historie en pioner i utbredelse av frihet og demokrati i eget land, og derigjennom et eksempel til etterfølgelse for andre. Det er nok å minne om Alexis de Tocquevilles bok Om demokratiet i Amerika.

I de siste hundre år har USA tre ganger bidratt sterkt til å redde Europa fra kollektivistiske eksesser: Først den imperialistiske 1. verdenskrigen, så nazismen i 2. verdenskrig, og til slutt den kommunistiske trusselen under den kalde krigen. (Selvsagt er det flekker på dette rullebladet, spesielt USAs behandling av indianerne, slavetiden og en blandet historie med innblanding i Latin-Amerika).

USAs myke makt består altså i hvordan landet oppfattes i verden utenfor. Det gjelder både innenlandske forhold, landets kultureksport, men også hvordan USA opptrer i utlandet.

Økonomisk makt

I den enkleste dikotomien har den myke makten sitt motsvar i hard makt, men denne kan med fordel deles opp i to – militær og økonomisk. Tvangen er mest åpenbar i bruk eller trussel om bruk av militær makt.

Den økonomiske makten spenner fra økonomiske sanksjoner, via handel og ”bestikkelser” til bistand. Nye plasserer økonomisk makt under den ”harde” kategorien, men det er for meg ganske åpenbart at bistand ofte overlapper med den myke makten. Militær bistand til Egypt er en ting – hard makt. AIDS-prosjekter i Afrika noe ganske annet. Det er en viss sammenheng mellom Bush-administrasjonens opptrapping av bistanden til Afrika, særlig innen AIDS, og at det ikke-muslimske Afrika er blant de få regionene der synet på USA fremdeles er jevnt over positivt og ikke nevneverdig skadet av Irak-krigen, slik blant annet Pews Global Attitudes Project viser. Tilsvarende er det ikke minst bistanden som har gitt Norge såpass myk makt at vi er blitt ansett som en relevant aktør i fredsforhandlinger i mange land (uten at jeg drøfter hvor vellykket dette faktisk har vært).

Etablering av internasjonale institusjoner viser vekselvirkningen mellom myk og hard makt. Joseph Nye plasserer slike institusjoner klart innenfor den myke makten – de er en kilde til legitimitet. Like fullt er det opplagt at de viktigste av disse – FN, Verdensbanken/IMF, GATT/WTO ble formet i USAs bilde på bakgrunn av USA dominerende (militære og økonomiske) stilling etter 2. verdenskrig.