Donald Lame Duck?
Sjansene øker for at demokratene ikke bare vinner Huset til høsten, men også Senatet.
Republikanerne som, i motsetning til presidenten, kan lese meningsmålinger og tolke suppleringsvalg, har i flere måneder innsett at demokratene sannsynligvis tar over flertallet i Representantenes Hus ved mellomvalgene i november.
Det er vanlig at partiet som ikke har presidenten går frem i disse mellomvalgene, og republikanernes flertall er på forhånd syltynt. Republikanerne har riktignok et betydelig finansielt overtak, men entusiasmen, dersom man skal kalle det det, siden målet snarere er å bli kvitt Trumps folk, er for tiden betydelig større på motsatt side. (Jeg skrev i forrige uke om faren for at Trump-administrasjonen vil manipulere valget.)
Skulle demokratene vinne Huset, vil det i det store og hele fryse politikken de neste to årene. Trump kan ikke få vedtatt viktige lovendringer, der filibuster-muligheten i Senatet uansett er en hindring, og det blir nesten umulig å bli enig om budsjettene, som i praksis betyr at de videreføres omtrent som i dag.
Demokratene må vurdere om de skal bruke flertallet i Huset til å innlede granskninger og eventuelt riksrettstiltaler. Aktivistfløyen vil presse på for dette, mens andre vil være redde for at velgerne i midten ikke vil like dette, og se det som spill for galleriet.
For å forhindre statusen som «lame duck», der han ikke får noe igjennom i Kongressen sine siste to år, vil Trump i enda større grad forsøke å omgå den lovgivende og bevilgende forsamlingen gjennom presidentordre og lignende. Han vil trolig også forsøke å disponere tollinntekter utenfor budsjettet.
Senatet kan også ryke
Senatsflertallet, som i dag er 53-47 i republikanernes favør, har lenge sett ganske solid ut, men nå er også dette i spill. Her må demokratene vinne fire seter netto, siden visepresident Vance avgjør ved stemmelikhet.
Skulle demokratene faktisk snu også Senatet, vil det innskrenke Trumps handlingsrom ytterligere. Demokratene vil med flertall i begge kamre kunne vedta budsjettene, og det gir dem et maktmiddel overfor Trump.
Senatet godkjenner en rekke viktige poster i administrasjonen og andre viktige posisjoner, som styremedlemmer i sentralbanken, Federal Reserve. Mister han flertallet, kan han ikke lenger utnevne ekstreme og åpenbart ukvalifiserte, slik Trump har kunnet gjøre til nå. Trump har to svar: Å høyne terskelen for å sparke inkompetente, for eksempel sikkerhetsminister Kristi Noem og forsvarsminister Pete Hegseth, og å utnytte de mulighetene som finnes for midlertidige utnevnelser, som ikke krever senatsgodkjenning.
Selv om det er tidlig, er det ganske tydelig hvor demokratene må vinne i senatsvalgene. Et klart flertall av de 35 setene som står på valg denne gangen, er det ingen tvil om. Jeg tar gevinstmulighetene i rekkefølge etter sannsynlighet. De meningsmålingene jeg viser til er samlet hos Racetothewh.com. Det finnes en rekke andre rangeringer, men de gir alle et kart som ligner på det jeg gjengir her.
Demokratene må først forsvare seg …
Demokratene har selv flere utsatte plasser. Det handler om New Hampshire, der demokratene har vunnet ganske knapt i de siste presidentvalgene, og republikanerne høyst sannsynlig stiller med tidligere senator John Sununu, en moderat som tapte sitt sete i 2008 og har større velgerappell enn en ren trumpist ville hatt her. Tre målinger offentliggjort i år gir demokraten Chris Pappas et forsprang på 3-7 prosentpoeng.
Det handler om den gamle vippestaten Michigan, der sittende senator Gary Peters ikke stiller til gjenvalg. Her er målingene jevne, bortsett fra dersom demokratene nominerer progressive Abdul El-Sayed, som ligger litt etter republikanerne.
Det handler om den nye vippestaten Georgia, der demokraten Jon Ossoff vant i 2020 mye fordi Trump saboterte ekstrarunden der etter å ha tapt presidentvalget. (I Georgia går de to med flest stemmer videre til en endelig runde i januar dersom ingen får over 50 prosent i første runde). Republikanerne mislyktes i å rekruttere den populære guvernøren Brian Kemp, som trolig ville slått Ossoff. Ingen måling er publisert etter september, der Ossoff ledet så vidt mot en av de mulige motkandidatene, og klarere mot de to andre.
Minnesota skulle være trygg etter ICE-fremferden der, selv om partiet må finne en erstatter for Tina Smith som ikke tar gjenvalg. Deres andre senator, Amy Klobuchar, stiller i guvernørvalget, og hennes eventuelle erstatter vil bli midlertidig utnevnt av den nye guvernøren. Taper demokratene Minnesota har de tapt senatet, ganske enkelt.
Målingene peker mot jevne valg i de tre første av disse, med Michigan som mest utsatt, men dersom anti-Trump-stemningen holder seg i velgermassen burde demokratene klare å klore seg fast.
… før de kan gå til angrep
North Carolina har trendet demokratisk de siste valgene, og stiller med den relativt populære tidligere guvernøren Roy Cooper. Han har lenge hatt en grei ledelse på meningsmålingene, og dette er det senatssetet som mest sannsynlig skifter farge. Dette gir demokratene 48 senatorer.
Maine er en demokratisk stat der Susan Collins har overlevd mange valg fordi hun har markert uavhengighet av eget parti, og av Donald Trump, i enkelte saker. Blant annet presset hun nylig på og fikk gjennomslag for å trekke ICE ut av staten.
Collins er den eneste republikanske senatoren som representerer en stat som Kamala Harris vant i 2024. Selv om Trump og MAGA er misføyd med henne, innser de sannsynligvis at hun er den eneste partifellen som kan vinne. Ikke overraskende bekreftet hun sitt kandidatur på tirsdag. Så får vi se om hun får en republikansk utfordrer.
Hennes demokratiske motkandidat kan bli den sittende guvernøren, Janet Mills, som ikke er spesielt karismatisk, for gammel med sine 78 år, men er et trygt kort. Mills ønsker å gjøre dette valget til en folkeavstemning om Trump, og klistre Collins til ham så godt hun kan. Men først må Mills kvitte seg med den progressive utfordreren Graham Platner, med en brokete fortid, blant annet tvilsomme poster i sosiale medier og en nazi-tatovering. Platner ligger omtrent likt med Collins på målingene, mens Mills ligger knapt etter, så hun har verken nominasjonen eller seieren over Collins i boks.
Mitt instinkt tilsier at tiden er ute for Collins denne gangen, dersom republikanerne ikke klarer å snu stemningen nasjonalt.
Alaska er en temmelig sikker republikansk stat i presidentvalg, men har noen ganger sendt demokrater til Kongressen. Det gjelder moderate Mary Peltola, som ble valgt til Huset i 2022 – hun slo ut Sarah Palin, men tapte knapt i 2024, og som nå stiller til senatet. Tre ganske nye meningsmålinger gir henne en ledelse på to prosentpoeng.
Ohio var for ikke lenge siden en vippestat, men har trendet republikansk. Demokratenes moderate senator Sherrod Brown tapte med nærmere fire prosentpoeng i 2024, men forsøker seg nå igjen. De tre siste meningsmålingene, ingen fra i år, viser omtrent dødt løp mot sittende senator Jon Husted, som ble utnevnt for å fylle resten av visepresident J.D. Vances periode.
Texas har i mange valg stått høyt på listen over demokratenes vinnerambisjoner, men har alltid skuffet. De har ikke vunnet et valg i hele staten på mer enn 30 år. Et suppleringsvalg til et distrikt i delstatsforsamlingen nylig ga en massiv demokratisk seier, og ga dem blod på tann. Denne ganger er håpet begrunnet i at hispanic velgere, som strømmet til Trump i 2024, nå har svingt tilbake igjen, og i at sittende senator John Cornyn utfordres av ultra-MAGA Ken Paxton. Med i kampen er også kongressmann Wesley Hunt, som vi kan plassere et sted mellom de to andre.
Demokratene har sine egne problemer å stri med. Nominasjonen står mellom den progressive flammekasteren Jasmin Crockett og det nye stjerneskuddet James Talarico. Sistnevnte burde ha større appell til sentrumsvelgere, men har kommet med en uttalelse om tidligere kandidat Colin Alred som ble oppfattet som rasistisk. Det kan gi ham trøbbel i nominasjonen, og problemer med å mobilisere svarte velgere i november, dersom han blir nominert. Jeg tror at demokratenes sjanser her avhenger av at det blir Talarico mot Paxton.
Iowa var for et par tiår siden en vippestat, men har trendet klart republikansk. Imidlertid har lokale suppleringsvalg tydet på at demokratene er på vei tilbake. Jeg tror likevel at det skal en massiv blå bølge til for at demokratene skal vinne. Vi har bare målinger fra sommeren 2025, tatt opp for en demokratisk sponsor, og de viste omtrent dødt løp.
I mørkerøde Nebraska er demokratene sjanseløse, men uavhengige Dan Osborne gjorde et godt valg i 2024, der han tapte med mindre enn syv prosentpoeng. Nå ligger han svært nær republikanernes sittende senator Pete Ricketts på de to målingene som finnes, men målingene overvurderte ham noe i 2024, så han må finne seg i outsider-stemplet. Flere oversikter har ikke med Nebraska som en kamparena.
Demokratene ser ut til å være sjanseløse i Florida. Staten har trendet republikansk, og partiorganisasjonen til demokratene er svak.
Jokeren Murkowski
Alaska-senator Lisa Murkowski har vært den som i størst grad har stått imot Trump, som har svart med å lyse henne i bann. Hun ville ganske sikkert ha tapt i en normal nominasjonsprosess allerede i 2022, men på grunn av Alaskas spesielle valgordning, klarte hun å samle nok støtte, ikke minst fra demokratiske velgere, til å vinne gjenvalg. (Alaska velger i to runder. De fire kandidatene med flest stemmer i det felles primærvalget går videre, og så er stemmene overførbare).
Livet innenfor den republikanske gruppen er vanskelig for henne, i den grad at hun har luftet muligheten for å skifte parti. Murkowski er imidlertid en vingler. Hun støttet Peltola i 2022, men støtter denne gangen hennes republikanske motkandidat. Det er derfor ikke sannsynlig at hun skifter parti med det første, men det kan ikke utelukkes. Demokratene må i så fall gi henne noen godbiter å sende videre til velgerne i Alaska, noe som ville styrke henne i 2028 dersom hun vil forsette som senator.
Oppsummert er republikanerne fremdeles favoritter til å holde senatet, men demokratenes sjanser har økt. Det rekker å holde sine egne og ta de tre-fire øverste setene på min liste. De ledende bettingmarkedene Kalshi og Polymarket gir dem omkring 36 prosent sjanse til å vinne flertallet, omtrent det dobbelt av slik det så ut rundt påske.
Skulle republikanerne tape, kan de trøste seg med at dette kanskje, kanskje, gir dem en bedre mulighet til å beholde presidentembetet i 2028. Svært mange velgerne stemmer mot dem som sitter med makten, og dersom demokratene kontrollerer begge kamre i Kongressen, vil de gjerne fordele skylden for alt de synes er galt mellom presidentens parti og de som styrer Kongressen.