Den rotløse globalisten

En historie om multikulti og globalister i tre kapitler.

1.

I går besøkte jeg det store kunstmuseet til Calouste Sarkis Gulbenkian i Lisboa. Museet er under oppussing og bare deler av samlingen vises, men samlingen er ikke poenget her. Jeg ble nysgjerrig på mannen bak. Navnet er armensk, og hva i all verden hadde han med Lisboa å gjøre? Oppslagene på museet ga lite, utover at jeg forsto at han hadde bodd i Paris. Så jeg endte opp på Wikipedia. Der fikk jeg svar.

C.S. Gulbenkian ble født i Istanbul, inn i en gammel armenske elitefamilie med nære forbindelser til de osmanske sultanene. Hans far var blant annet skatteoppkrever i Irak. Sønnen er mest kjent for sin pionerrolle i oljeindustrien i Midt-Østen, ikke minst i Irak.

Men før det var han utdannet på den franske skolen i Istanbul, flyttet som 15-åring til Marseilles for å bli bedre i fransk, for så å studere ved Kings College i London. Etter at familien flyttet fra Tyrkia etter anti-armenske forfølgelser, ble han britisk statsborger, men etter politiske endringer ved hoffet i Istanbul tok han opp igjen forbindelsen til den tyrkiske regjeringen. Han bodde som nevnt lenge i Paris, men flyktet etter den tyske okkupasjonen, og bodde i Lisboa fra 1942 til sin død i 1955. Hans aske finnes i den armenske kirken i London.

Mot slutten av sitt liv hadde Gulbenkian bitt en av verdens rikeste menn, med en av verdens beste private kunstsamlinger. Det er den som er å finne i museet i Lisboa, men også ved andre store museer i verden, blant en rikholdig egyptisk samling i British Museum. Han har også bygget armensk kirke i London, et armensk bibliotek i Jerusalem og sykehus i Istanbul.

En så stor kjøper av ny kunst får også preg av mesen. Gulbenkian bestilte blant annet 140 verker fra den franske glasskunsteren René Lalique. Jeg har selv besøkt hans fabrikk, som også har et lite museum, på et lite sted i nordøst-Frankrike som heter Wingen-sur-Moder. I følge den amerikanske kunstneren Jan Yager er det ikke sikkert Lalique hadde blitt et begrep uten Gulbenkian.

Gulbenkian kan vanskelig kalles annet enn en kosmopolitt, eller som dagens nasjonalister kaller det, globalist. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 3.

2.

På tidligere reiser har jeg kort vært innom i Izmir. Det var ikke tid til å utforske byens fascinerende historie, men jeg har tidligere skrevet om den i Minerva. Jeg låner fra artikkelen fra 2011 med tittelen «Det tapte multikulturelle paradiset» her.

I begynnelsen av forrige århundre var Smyrna (Izmir) trolig den mest multikulturelle byen i verden, og et økonomisk lokomotiv på Tyrkias vestkyst. Byen hadde dobbelt så mange innbyggere som Aten. Selv om den var en del av Tyrkia, var nesten to tredjedeler, eller 320 000 av innbyggerne, grekere — mange av dem greske statsborgere. 140 000 var tyrkere, omkring 10 000 var armenere. Det fantes også en jødisk gruppe, etterkommere av dem som ble forvist fra Spania i 1492.

Tusenvis av andre europeere, også kjent som levantinere, hadde bodd i byen i mange generasjoner, og dominerte sammen med grekerne byens økonomiske liv, mens den politisk var dominert av tyrkerne, eller rettere sagt den tyrkiske guvernøren.

Giles Milton beskriver i sin Paradise Lost. Smyrna 1922. The Destruction of Islam’s City of Tolerance (Sceptre, 2009) en relativt idyllisk tilværelse. Den amerikanske konsul Horton beskrev byen som et enestående sted — en kombinasjon av klimaet i Sør-California og arkitekturen på den franske Cote d’Azur. Intet sted ble øst og vest blandet på en så spektakulær måte.

Den tyrkiske guvernøren Rahmi Bey var en opplyst og vestvendt mann. Men han var ikke alene. Ifølge Milton hadde byen lenge vært styrt etter rettsstatsprinsipper, og siden tidlig på 1860-tallet vært en av de mest opplyste byene i verden.

Den levantiske eliten snakket gjerne fem-seks språk og oppdro sine mange barn til det samme. De omgikk grekere og tyrkere som likemenn, og oppførte seg gjerne som ansvarlige kapitalister med klare innslag av filantropi. De to fremste familiene, Giraud og Whittall, hadde begge et sekssifret antall ansatte, som de tok vel vare på.

Alt gikk tapt i 1922, da Kemal Atatürks nasjonaliststyrker inntok byen og satte fyr på alt, bortsett fra den tyrkiske enklaven. Forferdelige scener utspilte seg på den brede kaien som alle, både byens egne innbyggere og mange flyktninger fra omlandet, søkte mot for å komme vekk. Flammene dannet en vegg, vannet den andre, og tyrkiske soldater sto i sidegatene og hindret flukt, eller bedrev regelrette massakre. Særlig armenerne var utsatt.

Når "bare" omkring 100 000 omkom, skyldtes det snarrådighet fra en amerikaner som jobbet for YMCA, som i siste liten fikk hentet en flåte av greske skip til å frakte ut omkring 350 000 flyktninger. Det tyrkiske regimet innså etter hvert at det var tjent med å tillate slik hjelp til å gjennomføre sin etniske rensning. Voksne menn fikk ikke dra. De ble marsjert inn i landet — mer enn 100 000 av dem, og de fleste døde.

Smyrna var ikke alene. Krigen mellom Hellas og Tyrkia endte med Lausanne-traktaten av 1923, som betydde tvangsflytting av de resterende 1,2 millioner grekerne i Tyrkia og 400 000 tyrkerne i Hellas. En eldgammel gresk kultur i Anatolia ble utradert. Heller ikke de internasjonale institusjonene fikk lov til å vende tilbake til Izmir etter gjenoppbyggingen.

3.

Smyrnas fall kan leses på minst to måter: Som et eksempel på at multikulturelle episoder ender i forferdelse til slutt, eller som en fortelling om langvarig kosmopolitisk harmoni ødelagt av konkurrerende nasjonalistiske prosjekter. Jeg mener den siste har mest for seg. Vi bør også huske at det ikke var globaliseringen og de multikulturelle imperiene på den tiden som førte til første verdenskrig. Det var den nasjonalistiske motreaksjonen.

Noen synes å tro at multikulturelle byer er noe særegent for de siste tiårene, med stor ikke-vestlig innvandring til vest-europeiske byer. Uttrykket multikulturelt har i dag hovedsakelig negative konnotasjoner. Og la det være sagt: Det er betydelig utfordringer knyttet til store folkeforflytninger, både gjennom kulturelle og religiøse gnisninger, og økonomisk, ved at innvandrergrupper i mange land har lav yrkesdeltakelse og dermed er en netto belastning på velferdsstaten.

Men i historiens lys er multikulturelle byer langt fra noen fiasko. Gulbenkian, levantinerne i Smyrna og likesinnede spilte en viktig rolle ikke minst i den første globaliseringsbølgen frem til første verdenskrig.

I dag spiller innvandrere en helt sentral rolle i den svært innovative teknologikulturen i USA, gjerne knyttet til Silicon Valley, men som også har viktige sentra steder som Boston, Raleigh i North Carolina og Austin, Texas. Etter 2000 har 45 innvandrere til USA mottatt Nobelprisen. Det er 40 prosent av alle amerikanske priser i den perioden. Begynner vi fra starten har 29 prosent av amerikanske nobelpriser gått til innvandrere. Sagt på en annen måte. Bare to land overgår denne gruppen: Amerikanere født i USA og briter.

London er kanskje verdens mest multikulturelle storby i dag. Omkring 41 prosent av befolkningen er født utenfor Storbritannia. Den største gruppen er fra India, etterfulgt av Romania, Polen og Italia. London er rotete og ikke alltid pen og velstående. Den høye innvandrerandelen gir de nevnte utfordringene. Men London fungerer. Nordmenn elsker å besøke byen, og boligprisene er blant de høyeste i verden, noe som skulle tyde på at byen er attraktiv.

Globaliseringen fører med seg både økonomisk fremgang og kulturelt mangfold, enten det er gjelder den første eller andre bølgen. Siden den økonomiske fremgangen ikke er jevnt fordel, skaper den ofte motkrefter, først og fremst på venstresiden, men også i den nasjonalkonservative leiren. I den siste er de gjerne mer opptatt av kulturelt press enn økonomisk konkurranse.

Under og etter den første globaliseringsbølgen ble jødene det fremste symbolet på disse «rotløse» kosmopolittene, men armenerne har også blitt rammet av dette. I dag er den etniske bakgrunnen blitt mindre viktig for de/vi som nå for tiden skjelles ut for å være globalister. De beskyldes for å være fra «anywhere», altså uten tilknytning til noe sted, flytende rundt uten forankring.

Men Gulbenkian var ikke fra «anywhere» eller «rotløs». Han flyttet riktignok rundt, men alle steder han bodde, bidro han økonomisk og kulturelt. Han var forankret i et armensk miljø, men kunne også samarbeide med tyrkerne, som gjennom historien har hatt et mildt sagt problematisk forhold til armenerne. Han bygde kulturinstitusjoner i mange land, for armenere, men også for andre. Hvem vet om en mann født på Toten hadde besøkt et fransk småsted for å se på glasskunst dersom det ikke var for ham. Gulbenkian var ikke uten røtter, men slo rot mange steder.

For den som måtte mene at dette ble i overkant innvandringsvennlig skrev jeg en lang og mer nyansert drøftelse av nasjonalismen for Minerva i 2019. Den ligger trolig bak betalingsmur.