Ansvaret for å ta til motmæle

Frp har ikke ansvar for høyreekstremistisk terror. Men partiet kan bidra til moderasjon.

Mandag skrev jeg en ganske kort Facebook-post, etter mordet på Tamima Nibras Juhar, om ansvaret for å ta til motmæle når noen er i ferd med å radikaliseres. Posten ble mye likt og delt, Dagsavisen og Aftenposten fulgte opp, og torsdag deltok jeg i Dagsnytt 18.

Jeg skrev:

«Jeg har alltid ment at det tilligger de som har en viss ideologisk overlapp med ekstremistene et særlig ansvar for å "holde orden" på sin side. (…) Frpere og Fpu'ere vil av og til møte partifeller og sympere som står i fare for radikalisering. Snakk fornuft med dem! Legg vekk egen katastroferetorikk, og forklar at Norge ikke kommer til å bli muslimsk og gå under dersom Sylvi ikke blir statsminister nå. Svaret er politikk gjennom det demokratiske systemet.»

Frp ville ikke ha noen samtale med meg om dette hos NRK. Det kan jeg jo forstå. I en valgkamp vil et parti ikke bidra til det de anser som negativt fokus, dersom de kan unngå det. Men min post var ikke et angrep på Frp. Partiet har like lite ansvar for disse terroraksjonene som muslimer har for islamistisk terror.

Det er en borgerplikt å reagere når vi ser at noen er i ferd med å radikaliseres, fordi sluttproduktet kan være dødelig vold. Da oppstår det en naturlig arbeidsdeling, som jeg viste til i den første setningen. Frpere er nærmere til å snakke samme språk som de som er veldig opptatt av, og skremt av innvandringen, særlig de som enda ikke er blitt ekstremister. Dersom Frpere går i rette med de mest overdrevne forestillingene, har de lettere for å bli hørt enn dersom SVere og MDGere gjør det. I sin kontakt med innvandringskritiske kan de også kanalisere bekymringen inn i det partipolitiske systemet.

Andre må håndtere andre trusler

For andre trusler vil hovedarbeidet falle på andre grupper og partier.

Den andre store terrortrusselen i Norge i dag kommer fra jihadister, med ett dødelig angrep de siste ti årene, og flere forhindrede. Vi har hatt samme debatten der. Mange muslimer mente og mener at voldelig islamisme – jihadisme, ikke har noe med islam å gjøre, og at de derfor ikke har noen spesiell rolle.

Men det første er åpenbart feil, noe jeg gjennom årene har skrevet mye om: Jihadistene er åpenbart inspirert av sin tolkning av islam. For det andre har mange muslimer bedre forutsetninger til å fange opp radikalisering i sin omgangskrets og snakke med vedkommende om det enn de fleste utenforstående.

Ved siden av disse to truslene, har det alltid fantes en fra venstre. Denne typen terror var den dominerende i Europa og USA på 1970- og 1980-tallet, men har senere blitt sjelden. Men den er ikke borte. Da Luigi Mangioni skjøt og drepte helseforsikringstoppen Brian Thompson på åpen gate på Manhattan 4. desember 2024, strømmet støtteerklæringene på. Mangione har fått kultstatus i enkelte grupper. Var ikke dette en helt nødvendig reaksjon mot et system som tar livet av folk?

I Norge virker trusselen fra venstrekanten fremdeles liten. Men det er grunn til å følge med i forbindelse med motstanden mot Gaza-krigen. Den kan virke radikaliserende på noen.

Den grønne bevegelsen har også sine ekstremister, men står i en mer pasifistisk tradisjon og den volden som har blitt brukt derfra, har rettet seg mot eiendom, ikke mot folk. Det er ikke sikkert dette vil vare, og det finnes en viss overlapp med fascistisk terror. Jeg har tidligere skrevet om den historiske forbindelsen mellom det grønne og det brune.

Unabomberen var teknologi-motstander, og i hans kjølvann ser vi at flere fascister har supplert sin motstand mot innvandring med kamp for en «ren» planet i mer økologisk forstand. Anders Behring Brevik viste til Unabomber i sitt manifest. Brenton Tarrant, som drepte 51 i en kirke på Christchurch var inspirert av Brevik, og kalte seg økofascist. De samme gjorde mannen bak en masseskyting i Buffalo, New York i 2022. Den nordiske motstandsbevegelsen har økofascistiske trekk.

Her hjemme vakte det oppsikt da en mann som var aktiv i aksjonen Stopp Oljeletinga i 2022 varslet om at det kunne bli nødvendig å ty til vold. Han trakk seg raskt fra av bevegelsen.

Noe – hva som helst - må gjøres!

Dersom vi kommer over direkte trusler om vold vil de aller fleste av oss reagere med å ta til motmæle, blokkere, ta avstand og så videre. Kommer det fra noen vi kjenner godt, vil vi kanskje forsøke å overtale, men ellers viser vi avsky.

Utfordringen ligger etter min mening tidligere i prosessen, og når vi understøtter premissene til de som står i fare for å bli radikalisert.

En fellesnevner bak voldelig ekstremisme er et dystert verdensbilde – verden/landet er i ferd med å gå til grunne, og konspirasjonsteorier om hvem som har skylden for dette. Dersom alt blir ødelagt, og ingen gjør noe effektivt for å stoppe det, er det ikke langt til å konkludere med at alle virkemidler må kunne brukes.

Møte med velgerne

La meg vende tilbake til innvandring og Frp. I perioden 1986 til 1994 var jeg medlem av partiet, hadde verv og jobber der, og deltok aktivt i alle valgkampene i Oslo. Jeg tror mange av mine erfaringer fra den gang fremdeles er relevante.

Innvandringsmotstand var utvilsomt en viktig (om enn ikke den eneste) driveren for partiets fremgang i de første årene i denne perioden. Så hvordan skulle vi håndtere at denne motstanden også hadde rasistiske røtter? Dette var en av de viktige uenighetene som ledet frem til bruddet på Bolkesjø i 1994, der jeg forlot partiet.

Hva sier du når du som politisk rådgiver på Rådhuset får en telefon fra en påstått partifelle, som har kommet opp med en effektiv løsning på datidens problem – at norske skip plukket opp båtflyktninger fra Vietnam, som fikk opphold i Norge. Hvorfor kan vi ikke bare «kjøre over dem», foreslo mannen. Jeg forklarte at dette ville være urimelig inhumant, og at han dessuten burde tenke på at dette var flyktninger fra et kommunistisk diktatur. Det gikk ikke inn. Jeg tror han klaget til mine overordnede, akkurat som en del andre rasister blant medlemmer og folk jeg traff i valgkamp.

Hva sier du til den eldre damen som er redd for at muslimene er i ferd med å ta over Norge? Jatter du med, og sier at det gjør det ekstra viktig å stemme Frp ved dette valget? I så fall bekrefter du et farlig verdensbilde. Eller svarer du at selv om det er problemer knyttet til islam i Norge, og lister opp noen, er det ingenting som tyder på at de blir i flertall her?

Du møter den unge mannen som har lest om The Great Replacement Theory i sosiale medier, og mener at «landsmorderen» Gro Harlem Brundtland og hennes etterfølgere bevisst vil bytte ut det norske folk med lojale AP-velgere fra Pakistan og Afrika før å beholde makten. Svarer du at det nok er andre grunner til at AP og Frp er uenige i innvandringspolitikken, eller jatter du med og bekrefter indirekte guttens oppfatning av dette som landsforræderi? Selv om du i samtalen ikke kommer så langt, vet han jo godt at det finnes en passende straff for landsforrædere. (Hans Jørgen Lysglimt har gjort det klart at det står en plass klar for folk som meg på Akershus festning).

Frp kan ikke nå alle

Vi har nå etter alt å dømme opplevd det tredje dødelige terrorangrepet motivert av rasisme og innvandrerhat i Norge på 15 år. Det kan komme flere, for det finnes mange som deler de ekstreme holdningene. Holocaust-senteret ba i 2017 og 2022 respondentene forholde seg til denne problemstillingen: «Med tanke på nylige terrorangrep, kan trakassering og vold rettet mot muslimer forsvares.» Drøye 10 prosent svarte at dette stemte nokså godt eller helt (s. 58). (Lignende andeler svarer det samme når det gjelder jøder, i lys av hvordan Israel behandler palestinere).

Jeg tror ikke at denne tidelen av befolkningen stiller seg bak terroraksjonene, og enda mindre at de selv ville ha utført vold. Men toleransen er skremmende høy. Dette spørsmålet er ikke brutt ned på partipreferanse, men det finnes en samleindeks for muslimfiendtlighet, der dette spørsmålet inngår, sammen med mange andre, til dels relativt harmløse holdninger. Frp-velgerne skårer langt høyere enn andre partier. Det gjelder for øvrig også for antisemittisme.

Det finnes gode og mindre gode grunner til å være motstander av mer innvandring. Mange klager fremdeles om at debatten ikke er åpen. Det er jeg uenig i. For førti år siden var det noe i det, men debatten har vært åpen, i den grad at den av og til fremstår som en åpen kloakk, i flere tiår.

Jeg ønsker en innvandringsdebatt som er saklig og ikke appellerer til det verste i folk. Gjennom årene har jeg skrevet mye kritisk om innvandring, og særlig om islam, og flyttet mine egne standpunkter en del. Det er ingenting i Frps innvandringsprogram som jeg mener er «uttafor» en saklig debatt.

Men det bør aldri bli «innafor» å snakke om landsforræderi, synes det er greit med litt vold, og vise total mangel på empati for fattige og forfulgte mennesker.

Så kan det innvendes at å definere noe som «uttafor» bare flytter problemet. De som støtes ut av Frp, finner et hjem hos Norgesdemokratene eller gruppene til høyre for dem. Ja, slik må det være, dersom vi ikke vil normalisere ekstremismen. Oppgaven er å krympe denne gruppen, og dermed den subkulturen der volden tolereres og dyrkes.