Meningsmålingene varslet det, men søndagens valgseier til AfD i Sachsen-Anhalt, der partiet med nesten 44 prosent oppslutning kom tett på rent flertall, ble likevel et sjokk for tysk politikk. I grove trekk er forklaringen på AfDs fremgang generelt og i Sachsen-Anhalt spesielt ganske klar, og består av to deler: Tysk økonomi sliter, og en serie brede koalisjonsregjeringer har ikke klart å stake ut noen tydelig ny kurs.
Samtidig har opinionen dreid ganske kraftig mot innvandring etter asylbølgen i årene etter 2015. Økt kriminalitet og noen tilfeller av terrorisme fyrer opp under dette. Selv om også andre tyske partier justerer seg i restriktiv retning i innvandringspolitikken, og nettoinnvandringen er redusert med to tredeler fra 2023 til 2025, gir dette grobunn for et innvandringsfiendtlig og populistisk parti som aldri har hatt makt. Valgdagsmålingen i Sachsen-Anhalt viser at AfD skåret særlig høyt på sikkerhet (altså kriminalitet og terrorisme) og færre innvandrere.
Tysk økonomi er altså i trøbbel, mest akutt fordi kineserne har redusert importen fra Tyskland betydelig, og isteden nå konkurrer med tyske leverandører på verdensmarkedet. Dette kommer på toppen av en langvarig demping i veksttakten, mangelfull innovasjon og investeringer i infrastruktur. Den tyske modellen, som var et forbilde for mange land etter andre verdenskrig, sliter nå. Behovet for å flytte ressurser til militær opprustning kommer på toppen.
Men vi skal likevel ikke overdrive hvor mørkt det ser ut. Tyskland har klart å erstatte eksporten til Kina, slik at den samlet ligger flatt. Det er også positive tegn i næringslivet, med en sterk vekst i nyetablerte bedrifter.
Reformer nødvendige, men politisk vanskelige
Merkel-perioden var preget av reformtørke, noe jeg skrev om både i Aftenposten og Minerva. Merz-regjeringen synes mer innstilt på endringer, men problemet er at de gjerne vil svi på kort sikt, mens gevinsten kommer på lang sikt. En nødvendig pensjonsreform møter for eksempel stor skepsis i SPD, og i deler av Merz sitt eget CDU – et parti som står sterkest blant de eldre.
Tyskland trenger altså reformer, og jeg er enig med Economist som foreskriver denne medisinen. Men de som vil gjennomføre dem kan lett bli straffet av velgerne. Dette gjelder for så vidt også i andre land, men er mer akutt i Tyskland fordi de allerede har forsøkt brede koalisjoner, noe som har svekket sentrum. Ytterfløyene, i form av AfD, die Linke og BSW nærmer seg flertall på nasjonalt nivå, og har det allerede i mange østtyske delstater.
En årlig undersøkelse – Deutschland Monitor, viser at AfDs velgere er mye mer endringsuvillige enn andre partiers (s. 58). Dersom det faktisk gjennomføres reformer som smerter, kan partiet vokse enda mer.
Som i MAGA-bevegelsen er det noe tilbakeskuende over AfD, det som i Tyskland har fått navnet «ostalgi», en forskjønning av livet under kommunismen – «en tid der vi støttet hverandre», som partileder Ulrich Siegmund i Sachsen-Anhalt sier det. Dette preget også høstens valgkamp. Et spesielt utslag av nostalgien er AfDs klare sympati for kommunismens etterfølger-stat, Putins Russland, men det handler også om en felles nasjonal-konservatisme.
Sterkest i øst
I en fersk artikkel hos Atlanterhavskomiteen forklarer generalsekretær Kate Hansen Bundt hvorfor AfD gjør det klart bedre i det gamle DDR enn i vest. Hun skriver også om hvorfor motstanden mot innvandring ser ut til å være mer potent i øst, der andelen innvandrere er betydelig lavere. Slik har det vært siden Murens fall, og er tydelig illustrert i figuren nedenfor.
Hansen Bundt skriver: «Det tyder på at sammenhengen ikke bare handler om konkrete erfaringer med migrasjon. Den handler også om kulturell identitet, «ekte tyskhet» og frykten for tap av kontroll over raske samfunnsendringer.»
At motstanden mot innvandring er større der det er færre innvandrere er et internasjonalt fenomen. En liten del av dette kan forklares med selve andelen innvandrere, som formodentlig er mer positive til innvandring, men hovedforklaringen må finnes andre steder.
Det dreier seg delvis om seleksjon. Folk med mer innvandrer-vennlige holdninger har større tilbøyelighet til å flytte til områder med mange innvandrere, eller å la være å flytte derfra. En annen forklaring er demografi. Lavt utdannede og lavlønnede er mer skeptiske til innvandring, og de østlige delstater har en større andel av slike.
Kontakt-teorien tilsier at noe av motstanden mot innvandring skyldes overdreven frykt, som blir dempet med reell kontakt. Det er belegg for dette i forskningen på teorien, selv om den ikke gir entydige resultater. Premisset er at det er noen fordommer som overvinnes gjennom bedre kjennskap. Men innvandring er jo ikke problemløs.
Det er et faktum at arbeidsdeltakelsen blant innvandrere er lavere også i Tyskland, selv om den øker med antall år i landet, og dermed blir det også større avhengighet av velferdsytelser blant innvandrere. Ikke minst er kriminalitetsraten betydelig høyere enn blant tyskfødte. Det hjelper lite at deler av gapet skyldes sosioøkonomiske og demografiske (flere unge) faktorer, eller at forskere ikke finner noen sammenheng mellom økning i innvandrerandel og økt kriminalitet.
Kontakten med innvandrere kan altså både være av positiv og negativ art, som med kriminalitet, og begge deler vil påvirke holdningene til innvandrere og innvandring. Det er derfor ingen lovmessighet i at mer kontakt gir mer liberale holdninger.
Svakere minner fra nazi-tiden
Mens Vest-Tyskland etter andre verdenskrig gjennomgikk en bred avnazifiseringsprosess, der innbyggerne ble lært, og i stor grad aksepterte, et nasjonalt ansvar for forbrytelsene under nazismen, knyttet regimet i øst nazismen til kapitalismen og dermed Vest-Tyskland. Kommunismen hadde begravd nazismen i øst, ferdig med det. Tony Judt skriver om dette i sitt standardverk om etterkrigstidens Europa, Postwar. Østerrike tok i enda mindre grad et oppgjør med sin fortid, siden de kunne skylde på at de var okkupert. Landet har nå det sterkeste høyrepopulistiske partiet i Europa, som nærmer seg 40 prosent på meningsmålingene.
Øst-Tyskland har altså en annen Erinnerungskultur enn de vestlige delstatene, og det kan være med på å forklare at velgerne der lettere kan stemme på et parti med rasistiske og autoritære tendenser. Det betyr ikke at det er dette som motiverer mange av dem, men historien utgjør en svakere barriere for de som er opptatt av manglende økonomisk fremgang og for mange innvandrere, og vil stemme i protest. Det er verdt å merke seg at AfD på søndag fikk markert lavere oppslutning blant velgere over 70 år, med 31 prosent. Det kan hende disse er mer skremt av fortiden.
Jeg nevner også at mens AfD gjorde det bra blant unge menn – 51 prosent blant dem under 25 år, gjorde de det markert dårligere blant unge kvinner – 31 prosent. Dette kan henge sammen med at partiet er sosialkonservativt og opptatt av at tyskere skal føde flere barn, samtidig som Sachsen-Anhalt som følge av at unge kvinner flytter ut, har et stort overskudd av menn i denne aldersgruppen. Det er ikke noe nytt at unge menn med dårlige utsikter til parforhold radikaliseres.
Mer Bismarck, mindre Hitler!
Budskapet fra AfD om at Tyskland må slutte å være opphengt i fortiden og skamme seg over den, gir derfor ekstra gjenklang i øst. I 2018 sa en av stifterne, Alexander Gauland, at nazi-perioden var å regne som en flekk fugleskitt på Tysklands 1000-årige vellykkede historie. Partiet folk vil snu det de mener er en tysk skamkultur. Elevene skal lære mer om Bismarck, mindre om Hitler, som en av partiets ledende figurer nylig uttrykte det.
Ledende AfD’ere anvender også en retorikk som av og til høres ut som et ekko fra nazi-regimet. Lederen for partiets radikale ving, og som også er partileder i den østtyske delstaten Thüringen, Björn Höcke, ledet i 2023 sine tilhørere i rop av slagordet «Alt for Tyskland», tidligere brukt av Hitlers stormtropper, SA, og inngravert på deres kniver.
Det er grunn til å tro at han tidligere skrev under pseudonym i nynazistiske publikasjoner. Han ønsker også et mer nyansert syn på Hitler – alt er ikke svart/hvitt, ifølge ham. Le Pens parti brøt med AfD i EU-parlamentet i 2024, etter at en EU-parlamentariker ikke ville være med på at SS-soldater automatisk var kriminelle.
AfDs folk, med noen unntak, vokter seg vel for åpen støtte til nazismen, men dyrker tvetydigheten. Som med SA-slagordet og når de valgte å legge sin partikongress i sommer til Erfurt i Thüringen, nøyaktig 100 år etter at NDSAP holdt sin andre rikspartidag (landsstevne, med mer enn 7000 deltakere) i nabobyen Weimar, og stiftet Hitler-jugend der og da. Tilfeldig? Opplagt! Denne staten var NSDAPs kjerneområde.
Når AfD vil endre innholdet i skolen for å fremelske «kjærlighet til fedrelandet» kunne det i andre land fremstå som ganske uskyldig, akkurat som de norske kongenes motto «alt for Norge» er det. I tysk sammenheng gir det en annen smak. AfD kunne trolig sluttet seg til Trumps triumferende gratulasjon: MGGA - Make Germany Great Again!
AfD er åpent tilhengere av «remigrasjon» - å sende ut store deler av landets innvandrerbefolkning. Hōcke advarer mot at det i den sammenhengen kan være nødvendig med «veltemperert grusomhet», noe som gir assosiasjoner til ICEs fremferd i USA. Øyvind Strømmen går gjennom noen av punktene i AfDs program i Sachsen-Anhalt.
Ganske få nynazister
Den nederlandske statsviteren Cas Mudde deler i sin bok Ytre høyre i dag (Dreyer, 2019) dem som er fiendtlig innstilt til liberalt demokrati inn i to grupper: «Ekstremhøyre fornekter demokratiets essens, det vil si folkesuverenitet og flertallsstyre. Det radikale høyre aksepterer demokratiets kjerne – valgene, men motsetter seg fundamentale elementer i det liberale demokratiet, da særlig minoritetsrettigheter, rettssikkerhet og maktfordelingsprinsippet.»
AfD er ikke et nazi-parti, og de nesten 44 prosent som stemte på dem i Sachsen-Anhalt er ikke nazister. De som har lest min bok om Trump og fascismen, eller en nyere oppdatering her, vet at jeg mener det er riktig å legge listen høyt for å bruke slike betegnelser om et parti og dets velgere.
Partiet passer heller ikke inn i Muddes ekstremhøyre, men trolig i det radikale høyre. For enkelte ledende AfD’ere, som Höcke, er heller ikke betegnelsen nynazist urimelig.
Et ikke ubetydelig mindretall av AfD-velgerne ligger langt ute på fløyen. En undersøkelse i forkant av forbundsdagsvalget i 2021 viste at 15 prosent av AfD-velgerne støttet høyrediktatur, og 13 prosent kunne klassifiseres som antisemittiske og bagatelliserte nazismen. Dette samsvarer ganske godt med en undersøkelse av AfD-velgerne i den østtyske delstaten Thüringen i 2024, etter at AfD fikk nesten 33 prosent oppslutning der. Nesten alle, 92 prosent, sa seg misfornøyd med demokratiet, altså hvordan det fungerer. Og 17 prosent uttrykte holdninger i tråd med nynazistisk ideologi, definert som «anti-Semitism, racism, Social Darwinism, support for a right-wing dictatorship and downplaying of Nazi-crimes».
Øyvind Strømmen skrev i 2018 en bok om ytre høyre, og på sin substack i dag deler han noen erfaringer fra en AfD-demonstrasjon i Berlin i 2018, der slagordene mot «folkeforræderne» runget. Selv om fleste velgerne til AfD og deres medlemmer ikke er nynazister, tolererer AfD slike i sine rekker. En undersøkelse av partiets ansatte i Forbundsdagen, gjennomført av Bayerischen Rundfunk i 2024, viste at mer enn 100 hadde tilknytning til grupper på ytre høyreside, inkludert nynazister.
Da den moderate med-lederen (AfD har to) Jörg Meuthen i 2021 forsøkte å fjerne Höcke, endte det opp med at han selv måtte gå av. Han uttalte da at deler av partiet ikke er fundert på en «fri og demokratisk orden» og at han så klare totalitære tendenser der.
Ikke åpent anti-demokratisk
Hans Bōckler Stiftung er en tankesmie knyttet til tysk fagbevegelse. I en lengre analyse trekker de frem AfDs åpenbare populisme – elitene mot folket. Dette leder ofte til mistro til den politiske prosessen, slik det er tydelig i AfD, og kan også lede til åpent anti-demokratiske holdninger. Men i Deutschland Monitor (s. 110) klassifiseres bare 3 prosent av AfDs velgere som anti-demokratiske, mens hele 59 prosent er «systemkritiske».
Dette, sammen med at AfDs program ikke angriper demokratiske institusjoner i seg selv, gjør at jeg ikke vil gå så langt som Strømmens karakteristikk av AfD som anti-demokratisk. Men han er i godt selskap. Bundesamt für Verfassungsschutz, altså organet som har til oppgave å beskytte landets grunnlov og demokrati, konkluderer ifølge avisen Die Welt med at “AfD i Sachsen-Anhalt har som mål å avskaffe parlamentarisk demokrati i sin nåværende form. Representanter skal angivelig strebe etter å diskreditere de demokratiske prinsippene til Forbundsrepublikken Tyskland, dens institusjoner og deres representanter, for å fundamentalt undergrave offentlig tillit til dem.»
Jeg leser dette som en tolkning, ikke noe som kan tas direkte ut av programmet i delstaten. AfD polemiserer der mot andre partiers anklager, og bekrefter at de er for demokratiet, ikke bare i form av flertallsstyre, men også gjennom å beskytte det politiske mindretallets rettigheter (de sikter nok mest til seg selv).
I og i omlandet til partiet finnes det utvilsomt enda mer ekstreme krefter enn Hōckes fløy. Birgit Malsack-Winkemann, som representerte partiet i Forbundsdagen fra 2017 til 2021 står nå for retten for sin medvirkning til de såkalte Riksborgernes kuppforsøk i 2022.
Selv om 44 prosent av velgerne i Sachsen-Anhalt ikke er nazister, er de villige til å stemme på et parti som ikke tar klar nok avstand fra slike elementer, ja har dem i sine egne rekker. Det er skremmende nok.
Som Politico skriver i dag bryter AfD med et mønster vi ser i mange land, at høyrepopulistiske partier moderer seg når de kommer nær makten, slik særlig Melonis post-fascistiske parti i Italia er et godt eksempel på. AfD har tvert imot stadig blitt mer radikalt de siste ti årene, i den grad at mange tidligere partiledere har brutt med partiet etter å ha mislyktes med å drive tilbake den radikale fløyen rundt Hōcke.
Det gjenstår å se om AfD faktisk får direkte makt i Sachsen-Anhalt. Det avhenger nå av Sahra Wagenkneckts venstrepopulistiske parti BSW. Dersom AfD først og fremst er et populistparti som lever av misnøye, kan det bli vanskelig for dem å ta ansvar.